Åtte minutter, så er det over.
Colter Stevens, spilt av Jake Gyllenhaal, våkner inne i en maskin, hverken han eller vi vet hva som foregår.
Det siste som skjedde var en stor eksplosjon på et tog – en hendelse som snart gjentar seg igjen, og igjen.
Åtte minutter er alt Stevens har hver gang, men hvorfor gjenopplever han den samme hendelsen flere ganger?
Hollywood-debutant
Bowie-sønn og Moon-regissør Duncan Jones har reist over Atlanterhavet for å bryne sine talenter i Hollywood. I Source Code kræsjer hans egenarta stil med Hollywood-direktørenes ønsker, resultatet er en forfriskende science fiction-film.
Hva er virkelighet, hva er tid og hva er minner?
Dette er spørsmål som surrer rundt i hodet mitt, hver gang jeg i salen får oppleve de samme åtte minuttene igjen og igjen.
ANMELDELSE: Jake Gyllenhaal i Prince of Persia
Hver gang opplever både hovedpersonen Stevens, og vi i publikum, hendelsen på en ny måte. Sammen oppdager vi en ny bit av puslespillet; hvorfor sprenger toget?
Utfordrende manus
I likhet med Jones’ forrige film Moon, må hovedrolleinnehaveren stort sett bære filmen på sine skuldre. Sam Rockwell gjorde en formidabel innsats i Moon – og Gyllenhaal klarer på samme måte å løfte Source Code sin handling på sine skuldre.
Mens Gyllenhaal leverer en god rolle, kan jeg ikke si det samme om hans motspiller Michelle Monaghan – hun må i likhet med Gyllenhaal spille de samme åtte minutene om igjen og om igjen.
Det er meget utfordrende å spille den samme scenen om igjen og om igjen, og hele tiden være like troverdig.
Etterhvert som fortellingen skrider frem, mister de to stjernene gnisten seg i mellom.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Overforklart
Det er tydelig at Jones har måtte gå med på noen krav fra sjefene i filmselskapet, for det er elementer i filmen som virker helt malplasserte i forhold til Duncan Jones’ stil og personlighet.
Rollefiguren til Jeffery Wright (Dr. Rutledge) er en ekstremt utilpass rollefigur, som mer eller mindre virker tvunget på handlingen. Dr. Rutledge er sjefen for det ukjente prosjektet, hvor vår mann Stevens (u)frivillig jobber, og har en eneste funksjon å forklare filmens mysterier. Han overforklarer mange av filmens hemmelighet, og styrer handlingen slik at den skal bli lettere å følge med på. Kan jeg kalle dette fenomenet for amerikanisering uten å være fordomsfull?
Jeg liker filmer som stiller spørsmål, jeg liker filmer som tvinger meg til å tenke og jeg liker filmer som utfordrer min virkelighet.
Kommunikasjonen mellom Stevens og Goodwin, hans kontakt på utsiden (spilt av Vera Farminga), fungerer derimot meget godt. Hun formidler sakte, men sikkert til Stevens hvor han er – og vi i publikum vet en god stund ikke mer enn vår hovedpersonen.
ANMELDELSE: Duncan Jones’ Moon
Til tider føler jeg meg fanget i samme mørke, med den samme drivkraften til å finne ut hva som egentlig foregår.
Source Code ønsker å være en drivende science fiction-thriller og lykkes delvis med dette. Den er uannsett en spennende start på Hollywood-karrieren for regissør Duncan Jones.
Har du sett filmen? Legg inn din mening under!
