Å gjenskape suksess fra sesong til sesong er ikke nødvendigvis noen enkel oppgave. Når du i tillegg bytter ut nesten hele persongalleriet etter knallsesong er du enten modig, dum, eller veldig trygg på det du driver med. Eventuelt en kombinasjon.
Rotløs, rusliberal ungdom som flakker rundt i Bristol på jakt etter seg selv, hverandre, og noe som kan fungere som rettferdiggjøring av egen eksistens.
Skins har gutsa på denne løsninga i sesong tre, og får det til å funke. Kanskje ikke umiddelbart, og muligens ikke i like stor grad som i sesongen før, men funke – det gjør det.
Cassie, Tony, Sid, Chris, Jal og resten av gjengen vi rakk å bli så glade i i løpet av de to første Skins-sesongene er ferdige med sixth form, og spredt for alle vinder. Det var derfor med noe avmålte forventninger jeg starta på sesong tre, og det tok noen episoder før den underliggende skepsisen forsvant.
Anmeldt: Skins s02
Vorspiel, ikke fest
Den nye gjengen er ikke veldig ulik den forrige. Rotløs, rusliberal ungdom som flakker rundt i Bristol på jakt etter seg selv, hverandre, og noe som kan fungere som rettferdiggjøring av egen eksistens.
Ungdommene er fortsatt via hver sin episode, noe som både er en styrke og en svakhet. Måten man kommer under huden på én og én karakter er med på å stadig gjøre meg nysgjerrig på neste episode – neste menneske. I tillegg blomstrer flere av rollefigurene når de først får muligheten til å vise seg ordentlig fram.
Problemet er at dette for noen nødvendigvis må skje lovlig sent i sesongen. Og i og med at flere av karakterene beveger seg farlig nær – og rett som det er over – grensa til å være stereotyper, kan redninga i form av 45 minutters fokus komme litt i seneste laget.
Derfor kan sesong tre tidvis oppleves som en oppladning til sesongen etter, når alle karakterene allerede er satt. En god oppladning riktignok, den skal de ha.
Anmeldt: Løgner S02
Tvillingpar, trekantdrama og tegneseriefigurer
Cook, gjengens lettliva løse kanon og alfahann, setter seg i alle fall tidlig og godt. Det gjør også Effy, femme fatale og eneste Skins-figur som er med i alle de fire første sesongene. Sammen med skatekjekkasen Freddie utgjør de deltagerene i et trekantdrama som går som den mest markante røde tråden gjennom sesong tre.
JJ – den obligatoriske nerden – sliter litt med å finne formen, men kommer sterkt etter hvert. En som aldri finner formen er det forsøksvise komialibiet Pandora, som er så karikert at det er litt vanskelig å forstå hvorfor hun har fått være med i det hele tatt.
Tvillingparet Katie og Emily, som er like forskjellige inni som de er like utenpå, vokser utover i sesongen, og samspillet mellom Emily og den seriøse og politisk engasjerte Naomi er tidvis briljant.
Mackenzie Crook (fantastiske Gareth fra The Office) dukker også opp i en birolle som den patetiske gangsteren Johnny White, men selv om Crook er overbevisende som alltid føles figuren han spiller litt forstyrrende og unødvendig.
Les også: – De nye tv-seriene!
Business as usual
Hvis vi ser bort i fra at de fleste fjesene er nye, er det business as usual i tredje sesong av Skins. Og det er en bra ting. Det er rett og slett litt imponerende å se hvordan skaperne av serien har klart å beholde stemninga fra de tidligere sesongene etter å ha bytta ut alle folka.
Tematikken er den samme, og den nye gjengen sliter med mange av de samme tingene som den forrige uten at det føles repeterende. Seksuell og generell identitet, forholdet til foreldre, rus, det å bli voksen – Skins tar disse temaene på alvor.
Musikkbruken er fortsatt fantastisk, bildene er fine og de urutinerte skuespillerne er nesten like gode som den forrige gjengen.
Skins forteller historier og portretterer mennesker i sin kanskje mest sårbare fase – fortsatt uten å moralisere eller gjøre krav på å sitte med noen form for fasit. Det er trist, morsomt, sårt, rått og engasjerende. Og jeg gleder meg til sesong fire, som jeg tror er enda sterkere – nå kjenner vi allerede folka.
Et godt vorspiel gir jo gjerne en enda bedre fest.
Les flere TV-serieanmeldelser fra Filmpolitiet her!
Enig? Uenig? Kommentér!
