Ei jente holdes i isolasjon av sin far i Finlands ødemark. Hun trenes opp til å bli et drapsinstrument – ikke som leiemorder, men for å beskytte seg selv.
Irske Saoirse Ronan spiller Hanna i filmen med samme navn, et ansikt du ikke glemmer og en skuespiller vi kommer til å se mye av de kommende årene.
Is og ørken, kjærlighet og konspirasjon – Hanna forteller om den uvanlige oppveksten til ei uvanlig jente.
Eksotisk isverden
Det er uvant å se en britisk regissør lage en amerikansk film i en nordisk setting. Jeg tror vi nordmenn har et helt annerledes forhold til is, snø og vinter, enn amerikanere og briter. Derfor har vi et helt annet syn på vinterverdenen vi faktisk bor i store deler av året.
TOPP 5: Norske filmoversettelser
Filmens første del omhandler hovedpersonen Hannas liv i en isverden, og regissør Joe Wright avslører samtidig at han i likhet med mange turister som kommer hit til landet at han ser på vår del av verden som noe veldig eksotisk.
For nordiske øyne kan dette fortone seg litt absurd og underholdende (på feil måte).
Visuelt sett er filmen til å begynne med sparsommelig innrammet, kameraet følger tett på irske Saoirse Ronan og gir meg nesten assosiasjoner til Kill Bill-filmene og Tarantino. Filmens åpningsplakat hinter også om et ønske om å stikke seg ut.
Etterhvert glir filmen over i et mer tradisjonelt amerikansk actionspor, og filmen mister den spesielle følelsen som kunne gitt Hanna et helt unikt stempel.
(anmeldelsen fortsetter under bildene, trykk for stor versjon)
Denne unike stilen brytes også opp av Eric Bana og Cate Blanchett, som finner seg mye mer til rette i filmens midtdel hvor actionsekvensene står i fokus. Bana spiller far til Hanna, og snakker en merkelig og gebrokken engelsk dialekt som ikke står godt til hans rollefigur.
Ronan på sin side er som støpt til rollen, og ser ikke bare ut som om hun har levd i årelang isolasjon – hun klarer å formidle forvirringen i møte med verden utenfor.
Blanchett spiller den onde heksa som forsøker å rette på tidligere feil hun har gjort i karrieren ved å prøve å ta livet til Hanna. Hun tilfører ofte slike filmfigurer en ekstra dimensjon, hun er en ekstremt talentfull skuespiller. I Hanna er hennes rollefigur en CIA-agent som ikke overbeviser meg. Jeg klarer ikke å forstå hennes motivasjon, hvordan hun kan operere på siden av alle kjente lovverk og måten hun forkaster enhver for for moral.
Kunne vært norsk
Hanna er i bunn og grunn en film i identitetskrise. Den forsøker på en side å forholde seg til en stram amerikansk actionsjanger, mens regissør Wright drar alt han kan i retning av en mer europeisk fortellerstil.
ANMELDLELSE: The Lincoln Lawyer – tøft krimdrama
Disse motsetningene ser vi også tydelig i valget av skuespillere, for jeg kan ikke se for meg at Blanchett eller Bana er hentet inn på annet grunnlag enn å gi filmen en mulighet til å fungere på det amerikanske kinomarkedet.
Denne filmen ville vært en mer spennende opplevelse om det var en utelukkende europeisk produksjon, eller en norsk en for den saksskyld.
