Gjennom hele sommeren sitter jeg på jobb, bitter for at jeg ikke er ute på festival. Jeg tenker på alle bandene jeg ikke får sett live, og alle de spennende oppdagelsene jeg går glipp av. Det eneste som stanger bitterheten da er en skikkelig god musikkfilm.

Det er derfor vi har viet ukas Topp 5 – liste til musikkfilmer, en sjanger av filmer som er såpass omfattende at vi har måttet snevre det hele inn litt. Det skal handle om såkalte «biopics», altså filmer som forteller historien om livet og karrierene til ulike artister.

Som på de fleste andre Topp 5-lister finner vi også noen boblere. Denne gangen var det blant annet filmen om Mozart, Amadeus, som såvidt ikke kom med på lista. Sjekk den ut om du er plekterlei, og vil ha en litt annen inngang til sex, drugs, og rock´n´roll – sjangeren.

5:

Walk the Line (2005)

De aller fleste har nok allerede sett publikumssuksessen om Johnny Cash. Filmen kom på et tidspunkt hvor en ny generasjon oppdaget musikken til mannen i sort, noe som kanskje bidro til at så mange trykket den til sitt bryst.

Men det er nok ikke bare derfor: Walk the Line er en rørende historie som er drivende og godt fortalt, hvor både Joauqin Phoenix og Reese Witherspoon får vise at de har flere strenger å spille på – bokstavelig talt.

Elegant guidet av musikerlegenden T Bone Burnett får låtene til Johnny Cash nytt liv, og bringer oss tilbake til den tiden hvor jentene svingte på skjørtene, mens de rev seg i håret i vill begeistring over idolene sine.

Reese Witherspoon sjarmerer meg i senk med sin sørstatsdialekt og varme vesen som June Carter, mens Phoenix heldigvis gravde såpass dypt både i sinnet og i stemmebåndene til å overbevise som countrylegenden Cash.

Kjærlighetshistorien mellom June og Johhny er som skapt for Hollywood, og jeg er bare glad for at noen så muligheten til å lage en film som både forteller historien om kjærligheten og kjærligheten til musikken.

LES: Anmeldelsen av Walk the Line

(Artikkelen fortsetter under videoen)

4:

24 Hour Party People (2002)

24 Hour Party People handler om en mann som har betydd mye for det britiske musikkmiljøet Tony Wilson. Han var en av foregangsmennene bak plateselskapet Factory Records, hjemmet til band som Happy Mondays og Joy Division (senere New Order). Vi følger ham fra han ser Sex Pistols live for første gang i 1976 og fremover gjennom utviklingen av Factorys største band.

24 Hour Party People uten tvil den lystigste filmen på ukas topp 5 liste, og inneholder blant annet en kostelig scene hvor Tony ser kona si ha sex på do med en annen fyr, hvor han kun spør om han ikke kan være så snill å få bilnøklene mens hun blir tatt opp etter dodøra.

Filmen inneholder en rekke originale konsertopptak, så det er nok av snacks for fans av band som Joy Division og Happy Mondays. Krydret med den deilige britiske humoren som vi alle elsker, er 24 Hour Party People både en stemningsfull tidsreise tilbake til Manchester på 70 og 80-tallet, og en fullgod komedie som man virkelig koser seg med.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Steeve Coogan spiller Tony Wilson. Ufordragelig og ambisiøs plateselskapmogul og tv-vert. (Foto: United Artists)
Steeve Coogan spiller Tony Wilson. Ufordragelig og ambisiøs plateselskapmogul og tv-vert. (Foto: United Artists)

3:

The Doors (1991)

Jim Morrison er en av musikkhistoriens mest myteomspunnede frontfigurer, og det ville nesten være rart om det ikke ble laget film om denne mørke og mystiske forføreren. Oliver Stone har mange gode og oppsiktsvekkende filmer på CV’en, og The Doors er intet unntak. Flere skuespillere ble vurdert i rollen som Morrison, blant annet Johhny Depp, og John Travolta.

Det ble til slutt Val Kilmer (Heat, Batman Forever) fikk rollen, noe som i ettertid virker som de klokeste valget.

Stone tar seg god tid med The Doors, og viser gjerne lange sekvenser hvor bandmedlemmene lefler med hallusinogener og andre inspirasjonsfremmende godterier. Scenen hvor «The End» fremføres er blant annet verdt å merke seg.

Filmen om The Doors viser ikke bare historien om bandet, men maler også et godt bilde av tiden hvor de hadde sin glanstid. Et eksempel er når Morrison besøker Andy Warhols klubb, hvor Velvet Undergrounds «Venis in Furs» og «Heroin» lydlegger det hele. Legg på en kameraføring som ser ut til å være influert av de samme stoffene Morrison og gjengen koser seg med, og du har den perfekte filmscene fra 60-tallet.

LES: Anmeldelsen av Runaways

(Artikkelen fortsetter under videoen)

2:

La vie En Rose (2007)

La Vie En Rose er filmen om den stormende og formidable Edit Piaf. Jeg skal innrømme at kjennskapen min til Edit Piaf begrenset seg til låta «La vie en rose» og «Non, Je ne regrette rien», noe som raskt forandret seg etter å ha sett La Vie en Rose.

Marion Cotilliard spiller Edit Piaf i filmen om hennes liv og karriere, en rolleprestasjon hun fikk Oscar for. Filmen følger Piaf fra forlatt småjente til flåkjefta tenåring som sang på nattklubber, til den fenomenale kvinnen som slet både med rusen, helsa og kjærligheten.

Marion Cotilliard er skremmende lik Edith Piaf, og det er tydelig at dette er en dame det ikke er enkelt å portrettere. Faktene, latteren og kroppspråket virker genuint, og de mange opp – og nedturene er alltid overbevisende: Fra øm og spak i det ene øyeblikket til eksplosjoner av sinne og lidenskap i neste. Filmen drar godt nytte av Piafs dramatiske og rike livshistorie, uten å glemme musikken som gjorde henne så stor.

Jeg var ikke langt fra utslitt etter å ha sett La Vie en Rose. Den setter seg i hjertet og i magen, og blir der lenge etter rulleteksten er slutt.

LES: Anmeldelsen av La Vie En rose

(Artikkelen fortsetter under videoen)

1:

Control (2007)

Control er en av mine absolutte favorittfilmer, og jeg ber ærbødigst om at noen med makt og penger i filmbransjen lar Anton Corbjin få muligheten til å regissere flere filmer. Control var hans første spillefilm, og er både en estetisk og innholdsmessig vakker film om det tunge, men innholdsrike livet til Ian Curtis i Joy Division.

Alt bringer frem følelser i Control. Det småskitne og spirende musikkmiljøet i Manchester kommer til livet gjennom teppebelagte konsertlokaler med tung røykos, hvor du nærmest kjenner eimen av svette og lunken pils.

Utseendet til Control er et resultat av Corbjiins øye for det vakre i ensomheten og de tunge øyeblikkene. Som i mange av bildene hans er mannen så liten og verden rundt så stor og tyngende.

Sam Riley er også glitrende i rollen som Ian Curtis. Kroppspråket og de tunge øynene er slående likt, og man kan ikke bli annet enn imponert over det faktum at skuespillerne spiller alle låtene live foran kamera.

Samantha Morton er hjerteskjærende i sin rolle som kona til Curtis. Ei dame som også har hatt sin posjon med tunge stunder.

Hvis du ikke har sett Control, er den helgas absolutte must. Control er en film du aldri glemmer.

LES: Anmeldelsen av Control