Det overrasker meg at Tom Hanks gadd skrive og regissere Det er aldri for sent, Larry Crowne, og ikke minst spille hovedrollen i den.
Det er en hyggelig film, men totalt ufarlig, uten brodd og med sliten humor vi ikke ler så mye av lenger.
Jeg dør ikke av å oppholdes et par timer med Det er aldri for sent, Larry Crowne, men sitter igjen med følelsen av at Tom Hanks begynner å bli i overkant fornøyd med seg selv.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Engler & Demoner!
Tilbake på skolebenken
Larry (Tom Hanks) blir oppsagt fra kjøpesenterjobben på grunn av manglende utdanning.
Han begynner på et kommunalt college, der han tar et konverseringskurs som ledes av Mercedes Tainot (Julia Roberts).
Litt etter litt begynner Larry å spre livsglede blant sine medelever, og kanskje også hos læreren, som selv sliter på privaten. Hvordan tror du dette går?
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Charlie Wilson’s War!
Lett å fordøye
Dette er ikke filmen for de store overraskelser. Det er filmen for hyggelige scener mellom hyggelige mennesker som vil hverandre vel. Positiviteten står i høysetet, og de vanskelige elementene glattes lett over.
Det finnes sikkert de som liker en helt ufarlig film som er lett å fordøye. Det er aldri for sent, Larry Crowne er en slik film.
Men det er ikke så gøy å se en film som så tydelig signaliserer fra starten hvordan alt skal gå til slutt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Uten troverdighet
Tom Hanks spiller på sjarmen, noe han fremdeles har mye av. Men jeg synes likevel Larry Crowne har en mistenkelig god evne til å knytte bånd til mennesker rundt seg, uten å egentlig prøve en gang.
Bare se hvordan han blir venn med medstudenten Talia (Gugu Mbata-Row), totalt uten troverdighet. Hvorfor skulle hun og vennegjengen ta til seg en langt over 50 år gammel gubbe?
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Catch Me If You Can!
På grensa til kjedelig
Hanks bruker kul musikk fra kompisene Jeff Lynne og Tom Petty på lydsporet, som er et kryss i margen i min bok. Jeg liker spesielt godt hvordan ELOs Hold On Tight sparker filmen i gang.
Hanks er åpenbart ute etter å få oss i godt humør. Og jeg ble ikke direkte deppa av filmen, men heller ikke overstrømmende glad.
Det er aldri for sent, Larry Crowne er for forutsigbar til det. På grensa til kjedelig, faktisk. Det er ikke bra.
