Dokumentarfilmskaperne Regissørene Even Benestad og August B. Hanssen fulgte kunstneren Pushwagner, a.k.a. Terje Brofos, gjennom tre år.
Resultatet er møter, samtaler og situasjoner som sammen gir oss et inntrykk av mannen bak kunstnermyten. Den offentlige figuren Pushwagner utfolder seg på godt og vondt, mens vi ser mindre til privatmannen Terje Brofos.
Pushwagner er et fascinerende portrett av en unik skrue.
Vil ta kontrollen
Det blir tidlig i filmen klart at dette ikke blir en vanlig dokumentar om en uvanlig mann. Pushwagner ønsker ofte å ta kontroll over innspillingen og bestemme hvordan ulike scener skal løses.
Vi blir vitne til en kniving mellom filmskaperne og deres objekt, som forårsaker en rekke anspente situasjoner. Ved ett tilfelle går Pushwagner til fysisk angrep på Even Benestad.
Slike scener bindes sammen av bilder av kunsteren i ett av sine egne kunstverk, der han styrer alt.
Fokus på personen
Filmen viser med all tydelighet en mann som tidvis har levd meget hardt, men som fremdeles har skapertrangen i behold.
Vi får ikke se så mye til hvordan kunstneren skaper sin kunst. Det er bevisst valgt vekk for å fokusere mer på personligheten hans, og kanskje er det smart.
Det er jo personligheten som skaper kunsten, ikke teknikken hans.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Understreker kontrastene
Dokumentarfilmen er gjort i et spennende formspråk som effektivt formidler kontrastene i Pushwagners liv og virke. Intervjuene er gjort i skittenmørke bilder, mens noen av bildene hans presenteres i all sin fargeprakt med tredimensjonalisert dybde.
I en spesielt imponerende sekvens forandres den store kunstveggen i Oslo Rådhus til et Pushwagner-verk.
I tillegg brukes moderne eksperimentell instrumentalmusikk fra Ugress, som understreker kunstens vitalitet. Dette gjør også filmen vital og interessant.
Lever på kanten
Man må jo bare elske Pushwagner. Han har levd ut alle kunstnermyter som finnes. Slike mennesker, som lever på kanten av det etablerte samfunnet, pirrer interessen vår.
Slik er det også med denne flotte dokumentarfilmen. Her blir vi i tillegg rørt av møtet med en skrøpelig kropp med et skadet sinn. I en scene blir han spurt om han angrer på noe.
Svaret er ”alt”.
(Filmen ble vist og anmeldt under filmestivalen i Haugesund. Norgespremieren er 02.09.2011).
