Regissør Terrence Malick har skapt et eksepsjonelt filmverk om fedre, mødre, sønner, oppvekst, oppdragelse, kjærlighet, liv, død og tap av uskyld.
The Tree Of Life stiller store spørsmål, men svarene må du i stor grad finne selv.
Filmens tilgjengelighet er nok en smule begrenset, på grunn av et svulstig filmspråk og svevende fortellerteknikk. Men om du er beredt til å ta i mot, vil du få en rik kinoopplevelse.
Dette er stor filmkunst, av den typen svært få regissører tør lage lenger!
LES OGSÅ: Topp 5 Brad Pitt!
Streng oppdragelse
Malick formidler sine temaer gjennom en amerikansk forstadsfamilie på 1950-tallet. Konformiteten råder. Tradisjonelle verdier virker. Teknologien gir håp.
Hans kamera fanger inn øyeblikk som virker nær magiske i all sin hverdagslighet.
Herr O’Brien (Brad Pitt) oppdrar sine sønner strengt, noe som går spesielt ut over eldstemann Jack (Hunter McKracken).
Fru O’Brien (Jessica Chastain) er den trygge klippen som forsøker å holde familien sammen.
Dette er kjernen i en langt større historie, som også omhandler skyld, anger og universets begynnelse.
LES OGSÅ: Brad Pitt hadde problemer med Gud!
Universelle sannheter
Jeg føler sterkt for The Tree Of Life. Hvorfor? Fordi jeg er Brad Pitt. Jeg er også en far som med vekslende hell og dyktighet forsøker å lære sønner forskjell mellom rett og galt.
Jeg er også en sønn som en gang undret over de samme ting som unge Jack. Er jeg er god eller slem? Finnes Gud? Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi hen?
Det finnes universelle sannheter i denne filmen som gjør at jeg tror den vil snakke til mange.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Livets mørke sider
Brad Pitt er god i sin rolle som far som kjemper for å imøtekomme det rådende mannsidealet. Han er hard, men rettferdig, i hvert fall inntil et visst punkt.
Jessica Chastain takler en større del av følelsesregisteret som moren, en beskyttende sjel som kjemper for å skjerme barna og gi dem trygghet.
Men aller best er Hunter McKracken og Laramie Eppler som brødrene Jack og R.L.
De er strålende representanter for den naive og uskyldsrene barndommen, som etter hvert får forståelse for at livet har mørkere sider. De spiller imponerende godt!
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Den fantastiske Benjamin Button!
Magisk hverdagslighet
Terrence Malick maler sine bilder med utsøkt kvalitet, hjulpet frem av fotograf Emmanuel Lubezki. Hans kamera fanger inn øyeblikk som virker nær magiske i all sin hverdagslighet.
En hånds lek med en sommerfugl. En fugleflokks dans over himmelen. Vilter barnelek i en eng.
På lydsiden er stemningene understreket av majestetiske komposisjoner fra blant andre Bach, Berlioz, Smetana, Mahler, Holst, Górecki, Tavener og originale toner fra Alexandre Desplat, som spenner fra den vakreste visking til de kraftigste crescendos.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Et bredere blikk
Dette er en forunderlig film, et slags poetisk filmdikt, som kan tolkes på flere måter.
Historien fortelles ikke på vanlig vis med en start, et midtparti og en slutt. Vi hopper mellom flere tidsepoker, tablåer, montasjer, stemninger og små øyeblikk.
Jeg har sett den to ganger, og føler den krever flere gjennomsyn. Det er mye film å ta inn over seg, men jeg føler det er verdt det.
Malick gir meg et bredere blikk på livet jeg lever, og setter hverdagen i et større tidsperspektiv.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Burn After Reading!
Skapt til å forvirre
Helt perfekt er nok filmen likevel ikke. Sean Penn virker nedklipt i rollen som den voksne Jack, til en grad der det kan settes spørsmålstegn ved hans tilstedeværelse i filmen. Tye Sheridan, som spiller den tredje broren, har sannsynligvis lidd samme skjebne.
En scene med dinosaurer vil vekke mer latter enn undring. Og deler av filmen, spesielt slutten, er som skapt til å forvirre.
Men bli ikke fortvilet. Ingen skjønte slutten av 2001: En romodyssé, heller – en film det er naturlig å sammenligne med – uten at det har hatt noen betydning for dens plass i filmhistorien.
Terrence Malicks The Tree Of Life fortjener også sin plass.
