Ondskap møter vi i både film, serier, litteratur og i spill. Ved å vise ondskap får vi som publikum en tydelig rettesnor å følge – hva er galt, og hva er rett?
Det særegne med spill som fortellermedium i dag, er at det er nesten utelukkende underholdning.
Ondskapen blir derfor ofte fremstilt som både karikert og ekstrem, og spillfortellingene plasseres også helt i ytterkanten av tenkelige situasjoner.
INTERVJU: Battlefield 3 – kan spill være dokumentariske?
I Batman: Arkham City møter du en lang rekke av de ondeste figurene fra tegneseriefortellingene som omgir Gotham City. Mørket, ondskapen og fortellingen er ikke nyansert eller velbalansert. Alt sammen er fortalt i sort og hvit, enten er du snill eller ond. Med andre ord, et perfekt utgangspunkt for det som viser seg å være et av årets beste spill.
Verdens verste fengsel
Ett år etter hendelsene i Arkham Asylum, ser Bruce Wayne seg nødt til å reise inn i en avstengt del av Gotham. Arkham City er en innmura bydel hvor alle de verste kjeltringene blir sendt.
Det hele starter med en liten redningsaksjon, hvor Catwoman er i trøbbel. Batman oppdager raskt at det er mange ting som ikke stemmer, og finner ut at hele Gotham står i fare for å bli rammet av planene til Jokeren (stemmen tilhører Star Wars-kjendisen Mark Hamill).
Innimellom jakten på skurker og svar må Batman inn i trange bygninger, alt fra nedlagte stålfabrikker til gamle museer. Alle disse spillområdene er bundet sammen via Arkham City, det åpne spillområdet du kan utforske.
ANMELDELSE: Star Wars: The Complete Saga – terningkast 6!
Nesten som Just Cause 2
Arkham City er mørk, skitten og fylt med verdens avskum. Det er en helt spesiell (og digg) følelse å sitte på hodet til en vannkaster (fabeldyr av stein, ofte brukt på gamle bygninger), høyt over byens farlige gater og speide utover. Batman er jo tross alt lovens ekstra lange arm.
Det tok heller ikke mer enn 15 minutter før jeg var helt inne i den rollen. Jeg var lovens beskytter, og jeg var Gothams beskytter. Mellom kaos og død, orden og liv, står jeg – Rune Håkonsen aka BatRune.
Fra mitt utkikkspunkt kan jeg ved å trykke A (Xbox 360) eller X (Playstation 3) kaste meg utfor og spre kappen, slik at jeg glir avgårde igjennom den evige natten som henger over byen.
Et kjapt trykk på RB (Xbox 360) eller R1 (Playstation 3) skyter ut en vaier med krok som fester seg i en nærliggende bygning. På denne måten kan du reise og fly over Gothams hustak på en sømløs måte. Akkurat denne delen av spillmekanikken minner meg om en av 2010s morsomste spill, Just Cause 2.
ANMELDELSE: Just Cause 2 – morsomt, men ikke perfekt
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Havner du på bakken er det bare å klatre opp bygningene som i Assassin’s Creed-spillene. Disse to tingene sammen gav meg en utrolig god følelse av flyt, og jeg har brukt mye tid bare på å utforske Arkham Citys mange skitne kriker og kroker.
Det skal bemerkes at Arkham City, selv om det er et helt åpent spillområde, ikke er så stort. Faktisk syns jeg det er i overkant lite, for etter et par timer hadde jeg god kontroll på hvor de fleste bygningene ligger og hvor jeg skal. Jeg ønsker meg rett og slett mer å utforske!
Rundt omkring plukker Batman opp nødanrop og samtaler mellom kriminelle. Disse aktiverer en rekke sideoppdrag, slik at du nesten alltid har noe å gjøre – selv om du velger å ikke følge hovedfortellingen hele veien.
Jeg fant meg selv i den situasjonen at jeg nesten utelukkende fulgte hovedhistorien, den er så godt integrert i spilluniverset. Narrativet gjør det helt naturlig å følge utviklingen av hovedfortellingen, og den er ikke kjedelig ett eneste sekund.
LES: Spillperlen du gikk glipp av – dette er Ni No Kuni
Trass i alle mine lovord om spillmekanikken og omgivelsene, det er historien som er Batman: Arkham City aller sterkeste kort. Måten den inkluderer så mange av Batmans fiender opp igjennom årene er imponerende, det er også den store mengden bakgrunnsinformasjon. Spesielt liker jeg at spillet opplyser når forskjellige figurer opptrådte for første gang i tegneseriene, slik at de som ønsker å oppdage mer av Batman-universet selv kan lete frem fortellingene.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Røff grafikk
Grafikken i Batman: Arkham City er imponerende mørk og skitten. Den skjuler også endel av de grafiske uhumskhetene.
På åpningsmenyen til spillet ser du Batman frosset fast i is, der er det tydelig hvor røff kantbehandlingen (eng.: antialiasing) i spillet er. Heldigvis skjules dette i selve spillet.
Jeg har virkelig et inntrykk av Arkham City som et farlig sted, selv uten alle de kriminelle som vandrer omkring.
På Xbox 360 (som jeg testet spillet på) kommer Batman: Arkham City på bare en spilldisk, noe som er veldig imponerende med tanke på mengden innhold du får servert. Rage til sammenligning kom på hele tre spilldisker til samme konsoll. Dette betyr at teksturene ikke holder like høy kvalitet, men igjen gjør de mørke omgivelsene sitt for at jeg ikke har noe problem med dette. Spillverdenen føles helt troverdig, og så er lastetidene ganske korte. Det liker jeg.
ANMELDELSE: Rage – postapokalyptisk actionspill
Ansiktene er kanskje det som tydeligst viser hvor grafikkmotoren kommer til kort, men dette veies igjen opp med utsøkte stemmeskuespillere. Alle som en tilfører sin spillfigur liv, og gir spilluniverset høy troverdighet.
Mark Hamill er superb som Jokeren, Jim Piddock er rå som Alfred, Nolan North imponerer som The Penguin, Grey DeLisle er forførende som Catwoman, og Kevin Conroy er beintøff som Batman.
I bunn og grunn er det en drivende spennende spillfortelling og spillfigurer, kombinert med mørke spillomgivelser som gjør Batman: Arkham City til en av årets spillopplevelser.
