Need for Speed: The Run er en god idé, men utførelsen er ikke så god som den kunne ha vært.

Grafikken er fin, kjørefølelsen upåklagelig og spillet varierer med ulike typer kjøring. Så hva er det egentlig jeg klager på?

Det er historien som fortelles, og figurene som blir brukt til å fortelle den. Denne delen er så halvhjertet og halvgjort at EA/Black Box like godt hadde kunnet la være.

ANMELDELSE: Driver: San Francisco – du er den tøffeste sjåføren på kloden

Dessuten er mye av det som presenteres her såpass likt Need For Speed: Hot Pursuit, at jeg ikke helt ser behovet for The Run. Da måtte spillet ha representert en radikalt annerledes utvikling av NFS-universet.

Gjennom (deler av) USA

The Run handler om Jack (Sean Faris), som skylder slemme folk masse penger. Hans venninne Sam (Christina Hendricks) overtaler ham til å bli med i et undergrunnsrace fra San Francisco til New York for å løse begges pengeproblemer. Men du kan ikke kjøre hele veien i ett strekk.

Spillet dekker cirka 30 mil med vei, som er mye, men ikke akkurat nok til å få deg fra vest til øst i USA.

Løpet er delt opp i korte etapper, der du hele tiden må oppnå et satt mål for å gå videre. Omgivelsene gjenspeiler topografien langs ruta, med ørken i Nevada, fjell i Rocky Mountains, og så videre.

ANMELDELSE: Fast & Furious Five – to store muskelmenn braker sammen

Det måtte vel bli slik. Det ville vært både teknisk umulig og lite spillbart og ha et race i real time tidsskala. Men jeg får ikke helt følelsen av å være med i et race over Amerika. Det kan skyldes historien rundt. Den er underfortalt så det holder. Hovedpersonen Jack er en fåmælt anonymitet som jeg ikke får sympati for. Det gir meg ingenting å spille ham. Kanskje er det først nå jeg forstår hvor godt dette ble gjort med John Tanner i Driver: San Francisco!

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

Need for Speed: The Run. (Foto: EA Black Box)
Jack er hovedpersonen i 'Need for Speed: The Run' - han har jaggu meg lett for å komme i trøbbel. (Foto: EA Black Box)

Jeg får heller ikke noe særlig følelse av hvem jeg egentlig kjører mot. Motstandere presenteres av og til, men jeg savner et rikere persongalleri. The Run kunne forsøkt å være et slags dataspillenes Canonball Run. Det ville gjort konkurransen morsommere.

Mye i The Run ligner det jeg har sett i de siste års NFS-utgaver. Autolog-funksjonen er tilbake. Den lar deg sammenligne tider og prestasjoner mot dine venner. Dette vil nok være morsomt om du har mange venner som også kjører The Run. Jeg har ingen.

ANMELDELSE: MotorStorm: Apocalypse – sprekt bilspill

Purken er også tilbake, som i de fleste andre Need For Speed-spill, men du har kanskje aldri opplevd maken til selvoppofrende politi. De frontkolliderer mer enn gjerne i 200 km/t for å stoppe deg. Nå har vel NFS-serien aldri bestrebet seg i å være realistisk, men dette blir i overkant latterlig. Det samme gjelder sekvenser der Jack må ut av bilen av ulike årsaker, og du må trykke på knapper i riktig rekkefølge for å komme videre. Dette synes jeg er teite utfordringer som stopper fremdriften.

Men selv om jeg er negativ til spillets historie, er ingenting i veien med kjøringen, grafikken, væreffektene, lyden, musikkbruken, bilene eller spenningen. De forskjellige etappene kan være vanskelige å mestre på de første forsøkene. The Run får hjertet mitt til å pumpe litt hardere.

Med en bedre historie, kunne Need For Speed: The Run vært en god match for Need For Speed: Hot Pursuit, men forgjengeren er fortsatt bedre!

SJEKK OGSÅ: Topp fem tøffeste filmsjåfører

Om SPILLET

Need for Speed: The Run

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.