Saint’s Row: The Third er et spill uten konsekvenser. Du kan slå, skyte, drepe, hore, råkjøre og være tidenes største rasshøl – men det betyr ingenting.
Har ikke dine handlinger konsekvenser, mister de raskt mening. Og når spillet er bygd opp rundt dette, blir opplevelsen kjedelig.
Jeg hadde forhåpninger til Saint’s Row: The Third, fordi jeg håpet at utviklerne ville gi meg et skrått blikk på den hyperkommersielle virkeligheten vi lever i. Gjennom en kløktig fortelling kunne vi fått et nytt syn på den polariserte medievirkeligheten, og våre egne forbrukervaner.
Spillet du stapper inn i konsollen du har ved TV-en hjemme, hopper glatt over alt dette.
Syltynn fortelling
Rivaliseringen mellom gjengene Saints og The Syndicate førte i forrige spill til at førstnevnte tok over tronen som den definitive gjengen i byen Stilwater. Ikke nok med det, de har ekspandert og slått seg sammen med et gigaselskap – og er nå også innblandet i filmproduksjon og leskedrikker.
En dag, mens du tilfeldigvis raner en bank – noe du selvfølgelig gjør når du allerede er en del av en verdenskjent gjeng med alle pengene de noensinne kunne trenge – velger de bankansatte å ta igjen. Du ender i fengsel – skrekk og gru – ikke et vordende sted for en som er så glad i meningsløs vold.
ANMELDELSE: Red Dead Redemption – fyttirakkern for et spill!
For å komme til bunns i saken, og for å fortsette kampen mot The Syndicate – som trass avslutningen i det forrige spillet ikke er over – flytter hele gjengen til en ny by. Hvor alle innbyggerne tydeligvis ikke har sett på nyhetene de siste årene, for her kan du herje fritt uten at politiet blander seg inn.
(anmeldelsen fortsetter under lanseringstraileren til spillet, som er fylt med rosende sitater fra spillnettsteder verden over – ikke la deg lure)
Grafikk fra 2005
Steelport, den nye byen hvor dette spillet finner sted, er en åpen verden du kan utforske slik du selv vil. Nye oppdrag, og nye biter av fortellingen, starter ved at du kjører – i stjålne biler – til utvalgte punkter på kartet.
Ikke at jeg følte en sterk trang til å følge spillets fortelling, den har jeg allerede pekt på at er syltynn.
Figurene du møter på din vei er ikke bare overfladiske og uinteressante gjengivelser av mennesker, de er polariserte og parodiske. Gode figurer er ikke avhengig av realisme, men de må i det minste være troverdige. Uten gode spillfigurer faller enhver fortelling i staver, og Saint’s Row: The Third er som å se et videoklipp av en døvblind mann i rullestol trille sakte mot toppen av en rulletrapp. Du håper noen griper inn for å redde ham, men ferden mot stupet er uunngåelig.
DEBATT: Slik blir GTA V en unik spillopplevelse
Grafikken i spillet er overdreven og karikert, og virkelig ikke ‘eye candy’ for å bruke et engelsk uttrykk. Teksturene er uten detaljer, menneskene som befolker Steelport er alle lagd ut fra et knippe modeller – det ser altså ut som om du møter de samme folka hele tida – og byen føles faktisk tom ut. Omgivelsene gir meg ikke inntrykk av at dette er en levende by.
Tidvis er det også smertefullt å høre på stemmeskuespillerne. Noen ganger kan det høres ut som om de aldri har lest fra et manus i sitt liv før, og da er det ikke mye håp igjen for dette spillet. Det er verdt å nevne at den tidligere pornostjerna Sasha Grey, bartekongen Burt Reynolds, wrestelingmesteren Hulk Hogan og Dead or Alive-skaper Tomonobu Itagaki, står på rollelista – men ingen av dem gjør en særlig god jobb. Unntatt Burt Reynolds da, men han har jo bart.
Ikke gøy å være drittsekk
Ok, så langt har jeg sagt min mening om spillfigurene og historien – hva med det åpne spillmekanikken da? Er det ikke morsomt å kjøre rundt og være jordklodens største drittsekk?
ANMELDELSE: Mafia II – jeg føler meg lurt
Det er jo det som er kjernen i spillet, og grunnen til at mange kommer til å kjøpe seg Saint’s Row: The Third.
Svaret er nei.
Spillet er pakket fullt av merkverdige våpen, dingser og annet tull som du kan bruke for å terrorisere folkene som har bosatt seg i Steelport. Jeg flira godt da jeg oppdaget at jeg kunne kjøpe en batong, formet som en to meter lang lilla dildo, i min nærmeste våpenbutikk.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Åpne spill lar deg forme spillopplevelsen selv, og enhver person som kjøper Saint’s Row: The Third kommer til å løpe rundt og denge folk med denne dildoen. Det er morsomt i omtrent 15 minutter.
Uansett hva du gjør i Saint’s Row: The Third, har det ingen alvorlige konsekvenser. Din spillfigur kan knuse rutene på alle byens politibiler, bruke gamle damer som kuler i katapulten din og plaffe deg gjennom kjøpesentre – politiet bryr seg egentlig ikke så mye, med mindre du uheldigvis skulle til å streife borti en politimann.
I Saint’s Row: The Third har jeg krasjet front-mot-front med politibiler, uten at de en gang ble sure. I GTA IV var det nok å kjøre fort forbi en politibil før de la seg på jakt etter deg. Alt dette er kontroversielle handlinger å utføre, men uskyldiggjøres av spillets tegneserieaktige stil.
Har du først klart å erte på deg politiet, så er det ikke vanskelig å bli kvitt våre venner i blått. Etter å ha fått rundt 15 politibiler til å følge meg byen rundt, stakk jeg innom leiligheten til min spillfigur – og plutselig så var hele politijakten avblåst…
ANMELDELSE: GTA IV – brutalt og genialt
Uten konsekvenser, blir handlinger meningsløse. Den eneste konsekvensen av alt styret du lager, er at du får mer respekt. I spillet får du respekt av å utføre oppdrag, og være et rasshøl. Jeg vil ikke bli belønnet for å være et rasshøl.
Spillet har dårlig grafikk, dårlige stemmeskuespillere og en dårlig fortelling som ikke engang forsøker å være noe mer enn en tidtrøyte. Kombiner dette med en spillverden som føles meningsløs, fordi det ikke finnes konsekvenser for handlingene dine, og du har en dårlig spillopplevelse.
Hadde bare en av de tre tingene jeg nevner ovenfor vært i orden, kunne det vært et fett spill. I stedet prøver spillstudioet Voilition Inc. å stappe inn mye dilldall (og ekstra våpen) for å dekke over de åpenbare manglene i Saint’s Row: The Third.
Anmeldelsen er basert på en butikkutgave av spillet til Xbox 360.
Har du spilt spillet? Eller er enig/uenig med Rune? Legg inn din mening i kommentarfeltet under.
