Tretten år etter vårt første møte med den pubertale vennegjengen Jim, Kevin, Finch, Oz og Stifler, gjenforenes de nå i American Pie: Reunion.
Filmen er absolutt et gledelig gjensyn, men rollefigurene er ikke like morsomme og vitsene er ikke like hysteriske som i American Pie fra 1999.
Herlig gjenforening
Da American Pie kom i 1999, satte den standarden for hva en moderne high school-komedie skulle være. Vi elsket den klønete og superkåte Jim og ikke minst superdrittsekken Stifler og alle hans ville sprell.
To oppfølgere og en haug med spin-off-filmer senere er vi nå tilbake i East Great Falls for en heidundranes high school-gjenforening.
Dette er den første filmen med den originale rollebesetningen siden American Pie: The Weddding fra 2003, og det er herlig å se Jim, Stifler og resten av gjengen igjen.
Gutta har blitt voksne
Gutta har blitt voksne med åra og hverdagen har innhentet dem. Jim, som fortsatt er klønete og kåt (en uheldig kombinasjon), sliter med å holde fart i sexlivet med kona Michelle, mens Stifler, som fortsatt er en frekk jævel, prøver å jobbe seg oppover i arbeidslivet.
Oz har blitt en suksessfull sportsanker og kjendis, Finch skryter av et spennende liv på reisefot i den vide verden, mens Kevin er lykkelig gift.
Når det blir klart for gjenforeningsfest i hjembyen, møtes gjengen igjen for å mimre om den gode high school-tida. Det skal vise seg at noen lengter mer tilbake til ungdomstida enn andre, og både nye og gamle kjærlighetsforhold blusser opp i løpet av én heftig helg.
Gammel oppskrift funker fortsatt
Det er duoen bak Harold and Kumar-filmene, Jon Hurwitz og Hayden Schlossberg, som har regi på American Pie: Reunion.
Filmen begynner bra med mye av den hysteriske, fysiske humoren vi husker fra de gamle filmene. Jeg fniser frydefullt i kinosalen mens jeg blir flau på vegne av gjengen på lerretet. Oppskriften er den samme, men den funker fortsatt!
Filmen er en real nostalgitripp og jeg blir litt varm om hjerterota.
American Pie: Reunion er full av referanser til den første filmen du kan kose deg med.
Det gir meg en slags barnslig glede å mimre tilbake til noen av de legendariske filmscenene fra originalen.
Likevel synes jeg filmen lever litt for mye på gamle glansdager.
En del av vitsene føles etter hvert forslitte ut og det virker som om filmen, i likhet med noen av rollefigurene, prøver å gjenoppleve storhetstida fra slutten av nittitallet.
Litt ut i filmen blir det lenger og lenger mellom latteren. Det virker som om handlingen er uten mål og mening, og jeg funderer på hvor filmen egentlig vil.
Mot slutten tar det seg heldigvis opp igjen. Filmen er en real nostalgitripp og jeg blir litt varm om hjerterota der jeg sitter i kinosalen og mimrer tilbake til den første filmen og min egen ungdomstid.
American Pie: Reunion slår ikke like hardt i dag som American Pie gjorde i 1999, men dette er likevel et artig gjensyn og en gledelig gjenforening.
Hva er ditt forhold til American Pie? Si din mening i kommentarfeltet!
Se traileren for American Pie: Reunion her!
