CANNES: Det er bare dag 6 av Festival de Cannes, og mange filmer er ennå ikke blitt vist.

Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at mange av dem jeg har sett har ett fellestrekk: De lurer sitt publikum med dårlig konstruerte historier!

Det mangler ikke på tilløp til interessante problemstillinger, fargerike miljøskildringer og gode skuespillerprestasjoner. Men det hjelper ikke når filmskaperne glemmer at det man legger opp til – i de fleste tilfeller – bør få et utløp, en løsning, et klimaks.

Henger i løse lufta
Djeca - Children of Sarajevo (Foto: Festival de Cannes).
Djeca - Children of Sarajevo (Foto: Festival de Cannes).

Ta for eksempel den bosniske filmen Djeca – Children of Sarajevo av Aida Bekic. Den skildrer det strevsomme livet til en ung dame som vokste opp under krigen i Bosnia på starten av 1990-tallet. Nå kjemper hun om å få endene til å møtes, samtidig som hun må ta seg av sin yngre bror, som har vansker på skolen.

Filmens sentrale problemstilling ser lenge ut til å være et erstatningskrav fra en sleip minister, som er faren til en gutt som broren har slåss med på skolen. Ting tyder på at dette blir en David mot Goliat-kamp.

Men plutselig er filmen over, uten at vi har fått noen konklusjon. Alle historietråder henger i løse lufta.

Et slags eksorsistdrama
Beyond the hills (Foto: Festival de Cannes).
Beyond the hills (Foto: Festival de Cannes).

Det samme gjelder rumenske Cristian Mungius film Dupa Dealuri – Beyond the hills, som riktignok er godt likt i Cannes, og har svært gode enkeltscener fra et innelukket klostermiljø.

Men det mest spennende i filmen er en nonnes hemmelige fortid, som nå er i ferd med å avdekkes. Hun får nemlig besøk av sin venninne, som det blir klart at hun har hatt et forhold til.

Men dette ser det ikke ut som at Mungiu tør utforske nærmere. Ville lesbiske nonner vært for farlig å skildre i rumensk film? I stedet får vi et slags eksorsistdrama som heller ikke får noen tilfredsstillende avslutning.

Rulleteksten kommer plutselig
Like someone in love (Foto: Festival de Cannes).
Like someone in love (Foto: Festival de Cannes).

Abbas Kiorastami behandler oss på samme måte i sin stemningsfulle film Like Someone In Love, der en gammel professor knytter uventede bånd til en prostituert, men får problemer når hennes ekstremt sjalu kjæreste melder seg.

Det bygges opp til et sært trekantdrama, men når det er i ferd med å nå et slags klimaks, kommer plutselig rulleteksten.

Også her blir jeg som publikummer sittende og lure på hvorfor regissøren syntes dette var et passende tidspunkt å avslutte på.

Amatørmessig forfatter
In another country (Foto: Festival de Cannes).
In another country (Foto: Festival de Cannes).

Men det slår ikke den koreanske Da-reun na-ra-e-suh – In Another Country av Hong Sangsoo.

Dette er en absurd metakomedie, der åpningssekvensen introduserer oss for en ung pike som venter på en onkel som har gjort noe slemt, men har lovet å melde seg for politiet. I ventetiden skriver hun historier, og det er disse historiene resten av filmen er viet til.

Det viser seg at ungjenta er en heller amatørmessig forfatter, noe også historiene bærer preg av. Vi får de samme figurene i de samme omstendighetene, men med noe ulike utfall.

Mot slutten forventer jeg at jenta som skriver historiene skal komme tilbake, og at vi kanskje får en forklaring på denne onkelen hun venter på, men neida. Plutselig er filmen bare slutt. Og publikum undrer over hva som egentlig var poenget med alt sammen.

Det finnes gode filmer, også!

Dette er altså kun et utvalg av filmene i hovedkonkurransen og sideprogrammet Un Certain Regard. Programmene inneholder også riktig gode filmer, som Thomas Vinterbergs Jagten, Wes Andersons Moonrise Kingdom, Benh Zeitlins Beasts Of The Southern Wild og Mikael Hanekes Amour.

Forhåpentligvis kan andre filmskapere bergta oss senere i festivalen med filmer med godt konstruerte historier.

Jeg sier ikke at absolutt alle filmer skal ha nøyaktig lik form, men jeg er nok større tilhenger av filmer som slutter med ”The End” enn med ”Ha ha – lurte deg!”

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.