– Da jeg hørte at George skulle lage flere Star Wars filmer (på slutten av 80-tallet, journ.anm.), skrev jeg et brev til ham med store ideer på hvordan den andre filmen burde være, forteller den Oscar-belønnede animatøren Hal Hickel.
Brevet inneholdt hans ideer for oppfølgeren til det vi i dag kjenner som Star Wars Episode IV: Et nytt håp. Den 12 år gamle Hickel fikk et høflig avslag fra den unge George Lucas.
– Jeg fikk et veldig fint brev tilbake, hvor det stod at det å komme inn i filmbransjen krevde talent, flaks og en agent. Da ble jeg knust.
Det kom til å gå over 20 år før Hickel endelig fikk en jobb av George Lucas hos Industrial Light & Magic, på filmen Star Wars Episode 1: Den skjulte trussel. Da hadde det legendariske effektstudioet allerede vært spydspissen innen utviklingen av dataanimasjon i flere tiår.
TOPP 5: Star Wars-scener – sjekk lista og legg inn din favoritt
Legendarisk effektstudio
Før den første Star Wars-filmen kom ut i 1977, var det få mennesker i Hollywood som hadde troen på sci fi-filmen. Dermed måtte George Lucas selv samle et team med animatører og effektskapere, som senere har jobbet med mange klassiske filmer. I dag kan Industrial Light & Magic se tilbake på en lang historie som består av en rekke av de viktigste nyvinningene i spesialeffektenes historie.
– Et av de store gjennombruddene på 80-tallet, var i filmen Young Sherlock Holmes (1985), forteller Hickel til Filmbonanzas reporter i San Fransisco Mona B. Riise.
Glassvinduridderen var den første datagenererte figuren i en ikke-animert film, og åpnet en hel filmverdens øyne for hva som er mulig å oppnå ved hjelp av datamaskiner.
(artikkelen fortsetter under bildene, trykk øverst for å se videoreportasjen)
I 1991 skapte selskapet for første gang en digital kopi av en hovedperson i en film. Robert Patrick (også kjent som Agent Dogget i X-Files) spilte rollen som roboten T-1000 på jakt etter John Connor i filmen Terminator 2: Jugdement Day.
– T-2 var åpenbart en enorm milepæl for ILM, med tanke på bruken av digitale teknikker i film, forteller Hickel.
– Scenen der T-1000-roboten går gjennom flammene eller forbi fengselsgitteret, var ting ingen hadde gjort før. Det spesielle var at det så sømløst ut, du kunne ikke se at det var kunstig uten å studere det nærmere – slik du ofte kunne på gammeldagse spesialeffekter.
(artikkelen fortsetter under bildet)
La ned filmprosjekt på grunn av Jurrasic Park
– Det var en tøff bransje. Da Jurrasic Park kom ut, jobbet jeg i studioet Will Vinton Studio, og holdt faktisk på med en testscene for en film som skulle hete Dinosaur. Vi hadde et stort sumpsett med triceratopser, en brontosaurus i bakgrunnen og alt mulig. En ettermiddag tok jeg meg fri for å se Jurrasic Park, fortsetter Hickel som da arbeidet med stop motion-animasjon og motion control-filming.
– Jeg ble helt overveldet. Da jeg så det, skjønte jeg at alt jeg trodde om datagrafikk var feil, det kunne gjøre så mye mer enn jeg hadde forstilt meg. Dermed gikk jeg tilbake på settet og ba dem stoppe testingen for Dinosaur.
Da George Lucas annonserte at tre nye Star Wars-filmer var på trappene mot slutten av 90-tallet, var ikke Hickel sen om å søke jobb. Han hadde lært seg alt om var å lære om datagrafikk etter opplevelsen med Jurassic Park.
ANMELDELSE: Star Wars: The Old Republic – lykkes der andre feiler
Og brevet Lucas hadde skrevet 20 år tidligere? Det henger på kontor hans hos Industrial Light & Magic, hvor også Oscarstatuetten han vant i 2007 for arbeidet med Pirates of the Caribbean: Dead Man’s Chest står.
Hva var din første store opplevelse med spesialeffekter på film? Se videoreportasjen øverst i saken og legg inn dine synspunkter i kommentarfeltet.