Filmpolitiets Kortfilmpris 2012
  • Samlivsproblemer
  • Regissør: Andreas Nilssen Möss og Marius Hestness
  • Prod.år: 2011
  • Opptaksformat: ProRes
  • Lengde: 4 minutter
Synopsis

En datamaskin forlater skjermen sin for å utforske andre sider ved tilværelsen.

Om regissørene

Hva eller hvem inspirerer når dere jobber med film?

Andreas: Jeg liker litt de filmskaperne som klarer å skape kreative egne univers på en unik måte, og gjerne utfordrer måten man tenker over ting.

Det er ellers ganske mange mennesker jeg beundrer og mange temaer jeg er oppslukt av at jeg helst vil slippe å namedroppe meningsløst i øst og vest.

I forhold til denne filmen var nok den tsjekkiske animatøren og regissøren Jan Svankmajer og hans surrealistiske filmspråk en viktig inspirasjonskilde. Selv om vi egentlig ikke tenkte så mye på hans filmer mens vi lagde Samlivsproblemer så er det vel noe med hans tradisjon som åpnet opp en måte for oss å lage en film som ikke er like tradisjonell. Andre som kanskje bør nevnes er Walerian Borowcyck og Jan Lenica, i sær filmen Dom.

Marius: Dette er egentlig et altfor stort spørsmål til å kunne besvares over noen få linjer. Nå fikk jeg nesten lyst til å skrive en bok. Inspirasjonskildene mine består av et hopetall filmer, bøker, tegneserier og TV-serier i ganske mange ulike sjangre/former… og selvsagt integreres også mitt eget liv og mine egne opplevelser i det jeg lager (selv om jeg ville ha vanskelig for å si nøyaktig hvilke opplevelser som kan ha ført til denne filmen her). I forhold til animasjon er en av mine næreste interesser amerikansk tegnefilm, da gjerne av den sorten som er over 60 år gammel. Humoren og timingen i klassiske Looney Tunes– og Tex Avery-kortfilmer, samt de bisarre filmene fra Fleischer-studioet, har nok påvirket meg en del. Men jeg liker animasjon – og film for øvrig – i massevis av stilarter og sjangre, det må bare være noe som fenger meg personlig. Noe av det mest stimulerende i arbeidet med “Samlivsproblemer” var faktisk å prøve ut helt andre ting i konsept og stil enn det jeg var vant til fra mange av animasjonsfilmene jeg hadde sett. Filmen var fra starten ment som et eksperiment, og den har nok sterkere bånd til eksperimentelle, østeuropeiske animasjonsfilmer enn til tegnefilmer fra klassisk Hollywood… selv om jeg personlig føler at vi kan takke Hollywood for en del av galskapen i filmen.

Ellers, når det gjelder fullstendig konkrete inspirasjoner: Hurra for Jan Lenica og Walerian Borowcycks eksperimentfilm “Dom”, som la grunnlaget for mye av lydarbeidet vårt med “Samlivsproblemer”!

Fortell om den største utfordringen når dere jobbet med denne kortfilmen.

Andreas: Vi spilte inn filmen over en relativt kort tidsperiode, og råmaterialet ble ganske røft. Å faktisk klare å få en severdig liten film ut av materialet har vært utfordrende i seg selv.

Det var et ganske stort restaureringsarbeid. Tiden filmen har vært i postproduksjon er rimelig galemattias absurd, så vi er veldig glade og kanskje litt overrasket over at noen der ute har sett noen form for verdi i det vi har prøvd å sette sammen. Vi jobbet jo også mye for å få filmen til å uttrykke noe også, for vi prøvde virkelig å fortelle en slags historie med en slags mening, så vi er veldig glad for å høre tolkninger på vår litt forsøkvis gåtefulle film. Likevel er vi helt ålreit med om folk ikke ser noe annet enn objekter, ødeleggelse og kaos så lenge den underholder litt på en eller annen måte.

Marius: Den største utfordringen var rett og slett å bli ferdig med filmen. Animasjonsfasen gikk relativt raskt (det trange tidsrommet vi spilte inn under er en god del av grunnen til at animasjonen ser så røff ut), mens postproduksjonen tok evigheter. For min egen del ble lyddesignet og timingen mye mer tidkrevende enn jeg hadde trodd. Vi åpnet opp for å prøve ut en lang rekke ulike lydeffekter og musikkstykker i redigeringsprosessen. Enkelte steder satte vi inn lyder som ikke nødvendigvis føltes logiske i forhold til bildet, men som vi likevel syntes ga en fascinerende effekt. Men å finne frem til det vi begge likte best, og å få alt til å henge sammen i forhold til det vi ville fortelle i filmen, var krevende.

I tillegg kan jeg ikke glemme alle de fysiske utfordringene med teknikken objektanimasjon. Animeringen av f. eks. kampscenene med mat og bøker var vekselvis utslitende og utrolig gøy å holde på med. Tross alt… hvor ofte får man egentlig en seriøs anledning til å mose tomater med et strykejern? Likevel, animasjonsmessig sett var nok den største utfordringen forsøket vårt på å gjøre datamaskinen selv til et individ med personlighet. En utfordring som ikke ble mindre av at maskinen var ekstremt tung å flytte rundt på nede i den varme kjelleren hvor vi spilte inn. Vi måtte ofte ta pauser bare for å unngå å svette i hjel.

Hvordan tror dere livet er om ti år? Har dere store ambisjoner?

Marius: Jeg har ikke så lyst til å tenke fullstendig konkret på hva jeg gjør om ti år, det føles bedre å ta ting som de kommer naturlig. Men, slik landet ligger nå: Om ti år håper jeg at jeg driver med noe innenfor kreativ skriving, film, teater, tegneserier og/eller animasjons- og tegneseriehistorie. Det hadde vært fint.

Andreas: Om 10 år satser jeg selvsagt på å lage en oppfølger til Samlivsproblemer med Marius. Samme historie! Bare med mere mat, drøyere blasfemi, dyrere eksplosjoner og enda mer ødelagte datamaskiner. Jeg kunne tenke meg å jobbe videre med film, animasjon eller noe øvrig kreativt i en eller annen form, men hvem vet. Morfaren min var los. Kanskje det er det jeg også burde bli. Jeg tror jeg kunne blitt en ålreit los.