Sara Johnsens tredje spillefilm befester hennes posisjon som sterk og tydelig auteur, med et personlig filmspråk og mot til å utforske kompliserte menneskeskjebner.
Uskyld er en slags Adam og Eva i paradis, der begjæret er en destruktiv kraft. Denne historiens figurer hengir seg til sine instinkter og naturens andre sterke krefter. Kun noen få detaljer forstyrrer litt, ellers er Uskyld en fortreffelig mørk filmopplevelse!
Det starter med et oppgjør i skogen mellom en kvinne og to menn. Det går riktig ille. Så tas vi med tilbake i tid, og møter figurene på ulike stadier i livet.
Litt etter litt avdekkes den spesielle relasjonen mellom kvinnen (Maria Bonnevie) og to brødre (Kristoffer Joner og David Dencik), som startet allerede i barndommen. Det oppstår et nært og komplisert forhold, som etter hvert blir til intens kjærlighet og ødeleggende sjalusi.
En ren tour de force
Sara Johnsens manus og regi har et sterkt fokus på sine tre hovedfigurer. Maria Bonnevie spiller rått, usminket og kraftfullt i sin beste rolle. Hun er en ren tour de force som Janne.
Kristoffer Joner matcher henne som den psykisk spinkle og merkete William, mens David Dencik skjuler et farlig mørke bak sine sorte øyne.
De har forholdsvis lite dialog, men deres motiver og følelsesmessige ståsted er likevel tydelige. I disse tre figurene ser vi noen av menneskets beste og verste egenskaper, og hvordan kjærlighet fremkaller irrasjonelle handlinger.
– En tilnærming til norsk natur som vi knapt har sett på film før.
Dyktige Maria Heiskanen, sist sett i hovedrollen i Jan Troells Maria Larssons evige øyeblikk, er publikums øyne som politietterforskeren som nøster opp i mysteriet. Ragnhild er også gravid, noe som understreker handlingens tematikk omkring liv og død.
Disse figurene, og fortellingens ulike stadier, er effektivt sydd sammen av Johnsen og hennes faste klipper, Zaklina Stojcevska.
Overgrodd skog er bakteppet
Det er på sin plass å understreke at historien ikke nødvendigvis har en realistisk tilnærming til sine figurer. De befinner seg i en drømmende verden av instinkter, følelser og handlingsmønstre. De orienterer seg i liten grad etter verden rundt seg.
I store deler av filmen befinner de seg ute i skogen, blant falne trær, våt jord, vissent løv og mørkt vann. Den ville, overgrodde og nesten truende naturen, dyktig fanget inn av fotograf John Andreas Andersen, synes å avspeile figurenes emosjonelle tilstand.
LES: Anmeldelsen av Kompani Orheim
Kun noen få detaljer skurrer. Det blandes inn elementer fra ulovlig innvandring som jeg ikke helt ser betydningen av. Og behandlingen av en baby virker noe diffus, selv om det kan forstås ut i fra hovedfigurenes fortid.
Det er også en dialektal forvirring i filmen som ikke adresseres, men dette er småpirk, og kanskje er det jeg som ikke er smart nok til å se den store sammenhengen.
Uskyld er en imponerende film, med sterke skuespillerprestasjoner, en besnærende historie og med en tilnærming til norsk natur som vi knapt har sett på film før. Sara Johnsen skuffer ei!
