Årets største spillrelease er et faktum, og få vil bli skuffet over hva det har å tilby. Call of Duty: Black Ops II viser sine styrker i historiefortellingen, grafikken, musikken og en intens flerspillerdel, som vekker gode assossiasjoner til det som gjorde CounterStrike så bra.
LES: Anmeldelsen av Call Of Duty: Black Ops
Svakhetene er såpass små at det ikke vil sette særlige begrensninger på spillegleden. Black Ops II scorer kanskje ikke høyt på originalitet, men her er tilbudet såpass solid og mangfoldig at det virker som et selvsagt spillkjøp denne vinteren.
En svært variert spillopplevelse med relativt høy reprisefaktor
Enspillerdelen bygger videre på historien fra Black Ops 1. Vi møter igjen Alex Mason på oppdrag under den første kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, men også sønnen David Mason i aksjon under den neste kalde krigen mellom USA og Kina i 2025.
Deres nemesis er terroristen Raoul Menendez, som har sverget hevn over vesten. Historien veksler mellom farens oppdrag i fortiden, og sønnens oppdrag i fremtiden. Alex sine handlinger får konsekvenser for David.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Skurk med klare motiver
De stadige tidshoppene mellom ulike tiår og oppdrag gjør at enspillerdelen er svært variert. Allerede i starten av spillet skifter du fra et savanneslag i Angola, til en høyteknologisk undergrunnsbase i Burma, til å skyte ned russiske helikoptre med stinger-raketter fra hesteryggen i Afghanistan.
LES: – Det er ikke noe politisk bak Black Ops II
Spillet er lineært så det holder, og det hender jeg føler meg litt innestengt i brettene, men som oftest er oppdragene så klare og krigføringen så heftig at utforsking av omgivelsene uansett ikke er aktuelt. Grafikken er nydelig, med flotte omgivelser og realistiske væreffekter. Spillet er også svært voldsomt. Krigføring brettes ut i all sin gru til en velfortjent 18-års grense.
Manuset til enspillerdelen er skrevet av David S. Goyer, Hollywood-forfatteren bak Christopher Nolans Batman-filmer, og den kommende Superman-filmen Man Of Steel. Han har sørget for at historiens ramme virker solid og troverdig, og at vekslingen mellom tidsepokene har mål og mening.
Jeg liker også at historiens skurk, Menendez, fremstilles med klare motiver, og ikke bare som en slem mann som må ekspederes. Hans bakgrunnshistorie får meg til å undres hvem som egentlig er good guy og bad guy i Black Ops II.
LES: Black Ops II kutter Windows XP-støtte.
På stemmefronten kan Black Ops II skilte med skuespillere som Sam Worthington, Michael Rooker, Tony Tood og James Hong. De avleverer replikkene med stor profesjonalitet, men jeg synes likevel at karikaturene ofte blir litt for grove, og at de ville hatt godt av en litt mer nyansert fremstilling.
Når det er sagt, er enspillerdelen høyst tilfredsstillende, med en stadig fremdrift, fullt fokus på objektivene og en svært variert spillopplevelse med relativt høy reprisefaktor. Jeg har allerede gått tilbake og spilt flere brett om igjen.
Et ubønnhørlig tempo
Flerspillerdelen er nok det som vil bli aller mest spilt i Black Ops II. Og den skuffer ikke, med mange typer spillmodus og brett. I League Play blir du rangert etter tidligere bedrifter og satt opp mot spillere på samme nivå. Dermed slipper du å møte spillere på et helt annet nivå, noe som gjør multiplayer mer fornøyelig.
Kampene kan foregå i alt fra Panamas slumområder, en togstasjon i Los Angeles, et luksushjem i Hollywood til et hangarskip til havs. Alle brettene er designet åpent, slik at du aldri kan gjemme deg for å snipe konkurrenter fra et skjulested. Fiender kan komme overraskende på deg fra alle kanter. Det er med på å gjøre kampene heftige, med et ubønnhørlig tempo. Du KAN ikke ta «pauser» om du vil henge med.
Noen få av brettene i flerspillerdelen kan føles litt teite. Jeg føler for eksempel ikke at en yacht er et naturlig sted for en shootout mellom tungt bevæpnede soldater. Og togstasjonen i Los Angeles er en litt kjedelig plattform for kamper. Men ellers er flerspillerdelen tuftet på elementer vi kjenner godt fra f.eks. nevnte CounterStrike. Spesielt nyskapende er det kanskje ikke, men det underholder godt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Gjør det meste riktig
Nytt i Black Ops II er COD TV, der du kan redigere klipp fra egne kamper og dele med andre. Codcasting lar deg streame dine multiplayerspill direkte til din Youtube-konto. Dette har jeg ikke rukket å teste, men med et tydelig fokus på e-sport i to av verdens største og mest populære spillserier, er det store muligheter for at dette kommer til å snike seg frem i mylderet av underholdningskanaler på nett.
LES: Starcraft 2 tar sikte mot toppen av e-sporten.
Black Ops II viderefører Zombies fra det første spillet, en spillmodus jeg ikke har fått testet så nøye, men inntrykket er at det er en morsom variant. Zombies har en skrudd form for humor som jeg nesten skulle ønske enspillerdelen av Black Ops II også hadde mer av.
Den har også en marerittaktig atmosfære i seg, akkurat som om man er i en vond drøm. Det bærer både det visuelle og lyddesignet preg av, og gjør Zombies til noe jeg gjerne sjekker ut mer av etter hvert.
LES: Krig + spill = sant!
Call Of Duty: Black Ops II gjør det meste riktig. Her får du mye underholdning for penga, en spennende enspillerdel, en heftig flerspillerdel, imponerende grafikk og et fantastisk lydspor med mildt sagt bombastiske kvaliteter.
Treyarch viser muskler med denne utgivelsen, og rettferdiggjør spillets eksistens med god margin!
