Rust og bein

Utfordrende skjebner antydes i regissør Jacques Audiards siste film, Rust og bein, som tegner et interessant bilde av hardt prøvede sjeler i fattig-Europa.

Her trekkes ikke elendigheten ned over ørene våre, men serveres i form av et mørkt drama, der håpet tross alt kan anes bak neste sving.

Marion Cotillard og Matthias Schoenaerts briljerer foran kamera, mens Audiard dirigerer historien kunstferdig bak det.

Starten på et usannsynlig vennskap

Alain (Schoenaerts) bor hos søsteren i det sørlige Frankrike og livnærer seg på tilfeldige strøjobber.

Som dørvakt hjelper han Stéphanie (Marion Cotillard) når hun blir slått ned utenfor en nattklubb, og gir henne telefonnummeret sitt.

Når noe går fryktelig galt på jobben hennes, tar hun kontakt igjen. Det blir starten på et usannsynlig vennskap mellom to ulike personligheter.

Hvorfor Stéphanie velger å kontakte Alain kan tolkes forskjellig. Jeg tror hun opplevde ham som en trygghet hun nå føler behov for, etter den nevnte arbeidsulykken.

Hun stenger seg inne, og Alain er hennes vei ut. Han på sin side ser på henne som nok et uforpliktende bekjentskap. Jeg synes Alain er en svært interessant figur. Han er en enkel sjel, svært fysisk og direkte, med få antenner.

Han handler etter egne valg, og er lite flink til å se andres behov, spesielt i forhold til hans 5 år gamle sønn. Likevel gjør han mye riktig i møte med Stephanie, kanskje nettopp på grunn av antennemangelen.

Blodig energi og rå nerve

Auidards film vever disse menneskeskjebnene sammen i en lyrisk miks av skittengrå realisme og et nesten drømmende, eventyraktig billedspråk.

Alains sidejobb som kampsportkjemper i ulovlige bakgårdsmatcher skildres med blodig energi og rå nerve. Hans temperament kan virke ganske forstyrrende.

Og Stéphanies vilje til å fortsette det litt merkelige forholdet kan også være vanskelig å forstå. Men på sitt eget vis hjelper Alain henne til å komme videre, så vil filmen vise i hvilken grad.

Rust og bein inneholder et klimaks som kan virke noe overdrevet. Hvor mye dritt er det troverdig at noen skal oppleve? Vel, verre ting har skjedd. Jeg kjøper det.

Historien er svært godt fortalt, og befester Jacques Audiards posisjon som en av Europas mest interessante regissører etter tidligere suksesser som The Beat That My Heart Skipped og Profeten.

Skuespillet er også eksepsjonelt bra. Cotillard gjør en av sine beste roller, mens Schoenaerts (Bullhead) fremstår som en kraftfull skuespiller med stor rekkevidde, og da tenker jeg ikke bare på kampsportscenene!