Kjæledyr er bra for oss. Det seier iallfall vitenskapen. Og i anledning komande vekes premiere av Frankenweenie – Tim Burtons film om ein gut som er så glad i kjæledyret sitt at han henter hunden tilbake frå dei døde – så ville me saman lage ei liste over våre favorittar blant animalske kompanjonger på film.
For dyra er mange, og på film er dei nesten utallege. Ei stund verka det som om filmverda ikkje gjorde noko anna enn å dytte kjæledyr – snakkande eller ikkje – inn på filmlerretet.
Difor er det naturleg nok mange boblarar på lista denne veka, alt frå skrekkfilmens Church (Pet Sematary) til ei rekkje bornefilmar som Chance, Sassy og Shadow (Den utrolige reisen), Idefix (Asterix og Obelix) og White Fang (Ulvehunden).
Er du ueinig i Filmpolitiet si liste? Legg igjen di eiga i kommentarfeltet i bunnen av saka!
Gizmo i «Gremlins» (1984)
Til trass for at Gizmo er uendeleg søt, så er han eit levande bevis på oppfordringa til at ein ikkje bør handle kjæledyr som impulsjulegåve.
Han er òg eit utmerkt eksempel på at ein verkeleg bør ta ansvar for dyret sitt. Den unge guten Billy fekk tre enkle reglar då han mottok Gizmo: 1. Ikkje ha han ute i sollys, ikkje gi han vatn, og ikkje gi han mat etter midnatt.
I filmen klarer dei sjølvsagt å bryte alle.
— Bright light. Bright light.
Ordet «gremlins» dukka opphaveleg opp under andre verdskrig, då pilotar skulda problemer i flyet på usette, kranglevorne småmonster. Snurre Sprett slost faktisk mot eit slikt i ein teiknefilm frå 1943.
Regissør Joe Dante kjende til desse, men uttalte at hans gremlins var litt annleis:
— Dei har store munnar, dei smiler veldig mykje, og dei gjer stygge ting mot folk, og har det gøy medan dei gjer det.
Les også: Topp 5: Små helter
Sjå møtet mellom Billy og Gizmo her:
Fido i «Fido» (2006)
Martin: Mange tror kanskje at hunden er menneskets beste venn, men da har de ikke sett den kanadiske zombiefilmen «Fido» fra 2006.
Etter den andre zombie-apokalytiske-verdenskrigen er det nok en gang fred og idyll i USA. Og de vitenskapelige framskrittene har gjort det mulig å kontrollere de gjenlevende zombiene med radiohalsbånd, så de kan tjene som arbeidere, hundepassere og sexslaver.
— I knew you wouldn’t eat me, boy!
Den ensomme gutten Timmy får en lysere hverdag når mora kommer hjem med en tjener-zombie hun har kjøpt til husholdningen. Han ser den sarte og kjærlige sjelen bak zombiens råtne hud, kaller den «Fido» og adopterer den som kjæledyr, lekekamerat og bestevenn.
En radiostyrt zombie er kanskje å tøye strikken litt langt hva kjæledyr angår. Men samspillet mellom Timmy og Fido oppfyller absolutt kriteriene. Og selv om det kan være problematisk å ha en zombie som kjæledyr, blant annet når den spiser naboen og sånn, så tviler Timmy aldri på godheten i bestevennen sin, og vil forsvare han koste hva det koste vil.
Les også: «The Walking Dead» gjenoppstår i førsteperson
Sjå traileren for den merkelege komedien her:
Babe i «Heldiggrisen Babe» (1995)
Rune: – Et mirakel! Det kan ikke være noe annet? Hvordan kan en gris snakke som et menneske? Det må være guddommelig inngripen?
Da jeg var ti år gammel, i 1995, hadde jeg lett for å bli opprømt. Fra jeg så traileren til Babe (1995) for første gang, til uker etter jeg så den på kino, snakket jeg knapt om noe annet.
— That’ll do, Pig. That’ll do.
Historien om den lille grisen som ville være en gjeterhund fortalte ikke bare at en burde være tro mot sitt hjerte, men også at utseende ikke betyr noe. Filmen vant Oscar for beste spesialeffekter i 1996, og imponerer fortsatt for menneskeliggjøringen av dyrene i fortellinga.
Les også: Andy Serkis lager «Animal Farm»-film
Selv om det ble brukt opptil flere forskjellige griser, mekaniske dyr, og andre effekter, er hovedfiguren Babe en egen person med en egen sterk vilje. Alt bygd opp av en dyktig regissør (Chris Noonan), og spesialeffektmakerne i Rhythm & Hues Studios og Jim Henson’s Creature Shop.
En noe kuriøs fun fact er at den originale filmen først ble forbudt i Malaysia siden den ikke ble sett på som halal – både på grunn av navnet og innholdet. Etter en stund ble forbudet opphevet og filmen utgitt på VHS.
Sjå møtet mellom Babe og hundene her:
Dug i «Se opp!» (2006)
Marte:
Du skal lete lenge etter en hund som er så snill, god og rett og slett nusselig som golden retrieveren Dug i Pixars Se opp.
Dug er så lykkelig, naiv og lojal (når han blir tatt godt vare på) at han fortjener plassen som den eneste hunden på topplista.
Denne logrende pelsdotten blir ikke mindre artig av at han har et halsbånd som oversetter det han sier til mennesketale. Det er utrolig morsomt å «høre» en hunds tanker med menneskelig språk, spesielt når vi ser hvor lett han blir distrahert, særlig av de mange ekornene som befolker området.
Det eneste Dug egentlig ønsker er en herre som elsker ham, og det kommer spesielt godt frem i den standhaftige måten han nekter å gi opp kampen om å få grinebiteren Carl til å like ham.
— I was hiding under your porch because I love you.
Les også: Topp 5: Pixar
Sjå møtet med Dug her:
Iago (1992)
Maria: Det er nok gode barndomsminner som er grunnen til at slemme og frekke Iago fra Aladdin har skåret såpass høyt på ukas topp 5.
En viktig del av dette er nok det uforglemmelige stemmeskuespillet til Anders Hatlo, en mann som har gitt stemmen sin til en rekke høyt elskede Disney-figurer opp gjennom årene.
Iago er en ufordragelig og slem papegøye som fungerer som Jafars høyre hånd i hans utspekulerte plot for å ta tronen fra sultanen.
— Jafar, Jafar, jeg får ikke puste!
I den engelske originalversjonen er han stemmelagt av Gilbert Gottfried, som har en så egenartet stemme at de endret karakteren til å bli som han. Den opprinnelige ideen om å ha en britisk, avslappet fugl ble heller sendt videre til Løvenes Konge (neshornfuglen Zazu, også stemmelagt av Anders Hatlo).
Førsteplass på lista går altså til et høylydt, feigt, og utspekulert vesen, som kanskje også gav oss et av våre første innblikk i en animasjonsverden der dyr kunne være både sarkastiske og frekke.
Les også: Topp 5: Disney-klassikere
Sjå traileren til Aladdin her (og gjett kven som har forteljarstemma):