Tenk på dei ondaste, skumlaste, mest sjarmerande jævlige, karismatiske, manipulerande, overraskande, drittsekkane du veit om i eit spel. Eller kanskje berre dei som lurte deg så grundig at dei vert minneverdige likevel.

Dei som fekk deg til å måpe ved avsløringa, kaste kontrolleren i veggen etter gjentekne tap, eller berre kom inn i rommet på ein fantastisk kul måte.

I anledning denne vekas premiere på Rive-Rolf, ein film om ein spelskurk som er lei av å vere slem, ville me hylle desse figurane som har så mykje å seie for ei god speloppleving.

For korleis hadde vel spela vore utan ein figur, ein skikkelse, ein å fokusere irritasjonen – og til og med hatet – på?

Denne gongen måtte me gjennom fleire rundar med avstemmingar. Det var tett, det var vanskeleg. Nokre av dei som dukka like under grensa var mellom anna Ganondorf, Bowser, Drømmefalls Alvin Peats, og… The Great Mighty Poo?

Er du ueinig i Filmpolitiet si liste? Legg igjen di eiga i kommentarfeltet i bunnen av saka!

Andrew Ryan (Bioshock)
Andrew Ryans stormannsgalskap. (Foto: 2K Games)
Andrew Ryans stormannsgalskap. (Foto: 2K Games)

Birger: Det geniale ved Andrew Ryan, er at vi nesten aldri ser ham. Men vi hører hans stadige propaganda gjennom lyd- og filmklipp. Vi ser den forunderlige verden han har konstruert i undervannsbyen Rapture, basert på grandiose ideer om menneskets fortreffelighet. Og vi aner stormannsgalskapen som ligger bak.

Vi danner oss et bilde av Ryan som en visjonær tenker, politisk plassert langt ute på høyreflanken. Han dyrker enkeltmenneskets frihet, markedskrefter og kapitalisme. Han hater religion, sosialisme og andre ting han oppfatter som trusler mot friheten.

– There was no country for people like me!

Hans tale mot altruisme (skrevet av Ken Levine, fortalt av Armin Shimerman) er noe av det mest interessante som er skrevet for et dataspill. Hvor mange andre spill har vært inspirert av ideer fra f.eks. Ayn Rand, George Orwell og Howard Hughes?

Andrew Ryan er med sine kontroversielle ideer og politiske standpunkt en særdeles interessant motstander, og er med på å gjøre til Bioshock til ett av tidenes beste spill!

Anmeldelse: Bioshock 2: – På havets bunn er du helt alene

GLaDOS (Portal-serien)
GLaDOS i Portal. (Foto: Valve)
GLaDOS i Portal. (Foto: Valve)

Andreas: GLaDOS er meir menneskeleg enn dei fleste spelskurkar. Sånn sett bort frå at ho er ein ond kunstig intelligens, sjølvsagt.

I Portal-spela framstår ho først som ein reddande, om enn litt smårar, engel. Men etter kvart som lag på lag av den rike personlegdomen hennar vert skrelt av, vert ho til den onde manipulatoren me elsker å kjenne ho som.

Have I lied to you? (…) I mean, in this room?

På eit tidspunkt var avslutningsbrettet i Portal ein intens rakettskytekamp til døde. Den vart fjerna fordi manusforfatter Erik Wolpaw såg at folk då ikkje la merke til kva GLaDOS sa. Då hadde jo halve poenget vore vekke.

Lenge etter at kakeløgnvitsar, portalskytevåpen og historier om kjærleik til bokser med hjarter på er tværa til døde av internett, så kjem GlaDOS til å bli hugsa med glede. For vitenskapen.

Anmeldelse: Portal 2: – spillopplevelsen kommer til å følge meg i lang tid fremover

Sephiroth (Final Fantasy VII)
Sephiroth i Final Fantasy: Advent Children. (Foto: Sony Pictures Home Entertainment)
Sephiroth i Final Fantasy: Advent Children. (Foto: Sony Pictures Home Entertainment)

Marte: Når du er så ambisiøs at du er villig til å ødelegge en hel planet med en meteor for å oppnå gudestatus, da er du ond!

Da antagonisten i Final Fantasy VII, Sephiroth, oppdaget at hans eksistens var et resultat av et biologisk eksperiment klikket han fullstendig. Han fikk for seg at hans skjebne var å bli en gud og ta over planeten, noe hovedpersonen i spillet, Cloud, og hjelperne hans selvfølgelig prøver å stoppe.

– You are just a puppet. You have no heart and cannot feel any pain.

Jeg vil påstå at Sephiroth er den mest ikoniske antagonisten i Final Fantasy-serien fordi han står bak et av de tristeste og mest minneverdige øyeblikkene i spillhistorien.

Øyeblikket jeg snakker er om er selvfølgelig når Sephiroth, i Final Fantasy VII, brutalt og sjokkerende spidder Aeris med sverdet sitt og dreper henne. Jeg kan ikke komme på mange spill som har fått meg til å gråte, men Final Fantasy VII er en av dem.

Les også: Final Fantasy VII vert utgitt på nytt

Den fullstendige mangelen på anger og empati vitner om en person som er tvers gjennom ond, eller i Sephiroths tilfelle, fullstendig gal.

Mecha-Hitler (Wolfenstein 3D)
mecha-hitler. (Foto: id Software)
Mecha-hitler. (Foto: id Software)

Andreas: Korleis tek du det som av mange er sett på som historiens ondaste mann – og gjer han ondare? Du set han i ei gigantisk robotdrakt, sjølvsagt.

Hitler2forms

Då id Software laga Wolfenstein 3D i 1992 definerte dei mange av trekka me framleis ser i førstepersonsskytespel. Som BJ Blazkowicz skulle du skyte deg gjennom nazistslottet Wolfenstein, før du til sist møtte ingen ringare enn Mecha-Hitler. MECHA-HITLER.

Når Mecha-Hitler – som alltid er vendt mot deg, uansett kva du gjer – angrip deg, er det med eit arsenal av gigantiske våpen. Sakte men sikkert bryt du ned forsvarsverka hans før han smelter i ein pøl av eigne innvoller – 1992-style. Avslutningsreplikken hans er:

Eva, Auf Wiedesehen…

I Tyskland – der all form for nazisymbolikk er ulovleg – vart spelet trukke tilbake frå butikkane i 1994.

For Super Nintendo-versjonen tok id Software difor vekk alle nazisymbol, erstatta blod med svette, og gjorde angrepshundane til mutantrotter. Adolf Hitler fekk fjerna barten, og vart til den litt mindre skumle «Staatmeister». Ikkje like kult.

Les også: Bor det nazister på månen? Vi spurte Norsk Polarinstitutt

LeChuck (Monkey Island-serien)
Demonspøkelsezombiepiraten LeChuck. (Foto: Lucasgames)
Demonspøkelsezombiepiraten LeChuck. (Foto: Lucasgames)
LeChuck og Barbossa. (Foto: Walt Disney / Lucasfilm Montasje: Kotaku.com)
LeChuck og Barbossa. (Foto: Walt Disney / Lucasfilm Montasje: Kotaku.com)

Rune: Første gang jeg så Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl (2003) følte jeg det var noe som ikke stemte. Filmen var spennende, men uoriginal. Jeg var sikker på at jeg hadde sett den før, nei, spilt det før.

Et par uker senere slo deg meg; Kaptein Barbossa (spilt av Geoffrey Rush) er en kopi av den legendariske spillpiraten LeChuck.

Monkey Island-spillene, skapt av Tim Schafer, Dave Grossman og Ron Gilbert, regnes for kultspill og kom ut på tidlig 1990-tallet mens pek-og-klikk-spill var uvanlig populære. Med en pinglete wannabe-pirat i hovedrollen, en ond demonsjørøver som skurk, og store doser tørr humor, forteller Gilbert, Grossman og Schafer en historie om mot og kjærlighet.

– It’s days like this that make you glad to be dead.

Gilbert fant inspirasjon til LeChuck i novellen On Stranger Tides som også er lagt til grunn for nettopp en av filmene i Pirates of the Caribbean-serien.

Med et arsenal av voodoomagi, et dypt ønske om å vinne hjertet til Elaine, et brennende hat til jypling-piraten Guybrush Threepwood, og dårlig humor, er LeChuck min personlige favorittskurk.

Anmeldelse: Kentucky Route Zero: – En pakke, en reise, et mysterium, en vei.

Kven er din favoritt? Og kvifor?

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.