Det kan være vanskelig å spotte de gode tv-seriene med kvinnelige hovedroller nå som Girls-tåka har lagt seg som et tjukt teppe over bevisstheten vår. Det vil ikke dermed si at de ikke finnes der ute, eller at de ikke er verdt å bruke tid på.

Bli bedre kjent med tre damer vi har ekstra sansen for akkurat nå: En transkjønnet leiemorder, en 16-åring på 100 kilo, og en irriterende, men høyst elskbar idealist.

Mia – Hit and miss

Maria: Denne mørke og såre dramaserien handler om den transkjønnede leiemorderen Mia, ei dame med baller – bokstavelig talt, som oppdager at hun har en ni år gammel sønn med en tilhørende søskenflokk på den engelske landsbygda. Sønnen er resultatet av et forhold fra fortida som mann, og det er naturligvis med blandede følelser at Mia tar på seg morsrollen når da mora deres dør.

Serien er treg, lavmælt, og vakkert skutt. Det går lang tid mellom hver gang man ser slike bilder i tv-serier. Det fokuseres naturligvis også mye på Mias kropp og utseende, og Chloë Sevigny viser henne frem med mot og avsky. Det gjør vondt å se henne stå foran speilet mens hun betrakter sin nakne kropp med pupper, penis og en lang Pinocchio-nese i plast på nesen, før hun bryter sammen i gråt på senga.

Mia i «Hit and Miss». (Foto: Fremantlemedia)
Mia i «Hit and Miss». (Foto: Fremantlemedia)

Mia er ei vanskelig dame å få tak på – hun er så mange ting. Intelligent og uforutsigbar, full av omsorg, lidenskap, og sinne. Kaoset inni henne river i tykke rustningen av pudder og parfyme.

Sevigny er perfekt for rollen, både på grunn det androgyne vesenet hennes og den dirrende tilstedeværelsen hun har når hun spiller kvinner som konstant slåss og kjemper med følelsene sine.

Anmeldelse: Big Love, sesong 3: – Grunnlaget for en skikkelig god serie er der, men…

Serien har også en rekke spenningsmomenter som drar deg gjennom episodene. Gården som søskenflokken bor på eies av en tyrannisk drittsekk som fra før av har en klam hånd rundt Riley, den eldste jenta i huset. Mia innleder et forhold med en mann, og de trekkes stadig sterkere mot hverandre uten at de helt har noen klar plan på hvordan dette begjæret skal få utfolde seg seksuelt.

Serieskaper Paul Abbott bør få Emmys, BAFTAer og hva det måtte være for hans evne til å sette sammen dramaserier basert på fattige familier med rævva livssituasjoner. Abbot er også skaperen av Shameless, den mørke og humoristiske serien om Gallagher-familiens opp-og nedturer, som er laget i både en britisk og amerikansk versjon.

  • Hit and miss er tilgjengelig hos HBO Nordic
Rae Earl – My Mad Fat Diary

Maria: Se for deg følgende: Ei mørkhåra jente på 16 år sitter ved bassengkanten og tviholder på en bunke platecover. Hun er DJ på en fest ved et innendørs luksuriøst basseng i kjelleren til hennes venners godt bemidla foreldre.

Den 16 år gamle jenta veier 100 kg og har på seg en mørk blå badedrakt. Venninna hennes kommer svømmende bort til henne, støtter seg til bassengkanten og ber henne hoppe uti sammen med dem. Etter mye overtalelse tar den 16 år gamle jenta motet til seg og reiser seg opp fra stolen for å kle av seg slåbroken som hittil har dekket over den blå badedrakten. Hun ser rundt seg i alle retninger for å forsikre seg om at vennene har oppmersomheten retta et annet sted. Hun kler av seg slåbroken.

Rae i «My Mad Fat Teenage Diary». (Foto: E4)
Rae i «My Mad Fat Teenage Diary». (Foto: E4)

Øynene hennes jager fra side til side for å nok en gang se om noen av vennene hennes ser hennes vei. Hun går målrettet mot en liten vannsklie som står tre meter over bakken. Hun setter seg i sklia. Ingen har sett hennes vei enda. Hun skyver løs og lar rumpa slippet taket i avsatsen, sklir halvveis ned i sklia før en høy hvinende lyd trekker alles oppmerksomhet mot vannsklia.

– Å herregud, sier jenta som overtalte henne til å komme i bassenget.

Den 16 år gamle jenta sitter bom fast i sklia. Hun skrekkslagent opp på de seks ungdommene i bassenget, som nå er frosset fast i vannet.

Det er øyeblikk som dette som gjør at “My Mad Fat Diary” er en tv-serie som vil gi deg et mer sympatisk blikk på ungdomslivet enn du noensinne har hatt før.

Anmeldelse: Girls, sesong 2: – Velskrevet, morsom og flau

Den 16 år gamle jenta heter Rae, og hun har akkurat kommet tilbake til hverdagen etter å ha tilbrakt fire måneder på psykiatrisk instusjon. Far er borte, mora hennes bruker tida si på sin eksotiske elsker, og Rae må finne en måte overleve på. Med mot og mørk humor gjør Rae denne serien til noe annet enn en trasig saga om lav selvtillit og sjølskading.

Hun raljerer ustoppelig om gutter, sex, og kropp, og balanserer den store kjeften sine med å samtidig vise frem sine såreste sider. Hun er heldigvis ikke en ensarta figur, for hun er hverken mobbeoffer eller high-school-dronning, men hun er det som for meg virker som en helt vanlig tenåring med litt skrudde fantasier og et ganske anstrengt forhold til kroppen sin.

  • My Mad Fat Diary er tilgjengelig på DVD.
Amy Jellicoe – Enlightened

Andreas: Det er lite som er så irriterande som pappfigurar av kvinner på film eller tv. Hore eller madonna, jomfru i nød eller konstantmacho – det er då ytterst få som faktisk er éin ting? Ei heller treng det vere eit mål at dei skal vere ufeilbarlege. For visst pokker kan Amy Jellicoe vere irriterande, men det er då vitterlegen dei aller fleste menneske i røynda òg.

I Enlightened speler Laura Dern rolla som Amy – ein mellomleiar i eit medisinsk konsern. I løpet av seriens første fem minutter får ho nervøst samanbrot, gjennomgår new age-behandling på eit behandlingssenter, og kjem att til kvardagen som ei idealistisk sjel i den hardbarka pengevalsen. Ei passiv-aggressiv, smått narsissistisk sjel som på eit eller anna plan mest ynskjer å gjere gode ting.

Er det ein komedie? Tja, det er ingenting her som kan fungere med latterspor i bakgrunnen. Er det eit drama? Nei, figurane er for bittersøte og rare. Er det perfekt? Langt derifrå.

Opningsscena i første sesong av «Enlightened». (Foto: HBO)
Opningsscena i første sesong av «Enlightened». (Foto: HBO)

Som venskap flest, Enlightened fungerar best når du gir den litt tid. Onde tunger vil kanskje hevde at serien eigentleg ikkje startar før andre sesong, men niande episode i første sesong står fram som ein nesten pinleg poetisk halvtime i tv-historia.

Her følgjer me Amys mor, Helen – som òg er Laura Derns mor, Diane Ladd – ein heil episode i hennar daglege gjeremål. Lite action, lite av seriens hovudperson, men mykje deileg dveling. Eit vakkert, visuelt brev til kvinner med for få hyllemeter til all nipsen sin.

Anmeldelse: Nashville, sesong 1: – Velskrevet dramaserie som det er verdt å følge med på!

Emily Nussbaum i The New Yorker har lagt fram teorien om at Amy er ein av mange eksempel på ein ny type kvinner i tv – The Hummingbird (kolibrien). Ein «missing link» mellom heltinne og femininitet, som slår vingene så raskt dei kan for å halde seg svevande, som aldri kan la ting vere. Nussbaum er inne på noko, om teorien endå er litt uraffinert, og ingen som speler denne rolla på TV som Laura Dern, noko ho fekk bevist med ein velfortent Golden Globe i fjor.

I desse dagar arbeider manusforfatter Mike White – du veit, han kleine bleikfisen i School of Rock – hardt for å få til ein tredje sesong av sitt hjartebarn. Siste episode av andre sesong gjekk denne veka, og dei har framleis ikkje fått klarsignal for å spele inn meir.

Eg vil ha meir Amy. Eg vil ha meir Helen. Eg vil ha meir Enlightened. Og meir av augneblinkar som denne:

  • Enlightened kan du se hos HBO Nordic
Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.