Jeg elsket den første Star Trek-filmen J.J. Abrams regisserte i 2009. Nå er kjærlighetsforholdet merkbart kjøligere.
Star Trek Into Darkness har riktignok enkeltstående sekvenser med spenning, oppfinnsomhet og den rette Star Trek-atmosfæren, men jeg synes ikke historien fungerer som helhet.
De store linjene om vennskap og dødelighet utforskes halvhjertet, samtidig som de ulike sekvensene som bygger opp mot klimakset virker tilgjorte og konstruerte. Det skuffer meg litt, samtidig som øynene sperres jevnlig opp av den visuelle elegansen.
U.S.S. Enterprise på hevntokt
Det starter svært lovende, når kaptein Kirk (Chris Pine) må foreta et vanskelig moralsk valg i en spektakulær sekvens på en fjern planet. Det handler om liv og død, og tematikken følger ham gjennom hele filmen.
Hoveddelen av historien starter imidlertid når Stjerneflåten angripes av mystiske John Harrison (Benedict Cumberbatch), kaptein Kirk mister noen som står ham nær, og U.S.S. Enterprise tar opp jakten på Harrison i et rent hevntokt.
LES: Anmeldelsen av Star Trek (2009)
Handlingen virker å være sammensatt av en rekke løsrevne problemstillinger, der løsningen ofte er å trykke på en bestemt knapp, eller trekke i et bestemt håndtak. Litt som et dataspill, altså.
Og så er det meningen at vennskapet mellom kaptein Kirk og førstestyrmann Spock skal binde alt sammen.
Den ønskede emosjonelle slagkraften er nok ikke like stor som den klassiske William Shatner/Leonard Nimoy-utgaven, sannsynligvis fordi dagens duo ennå er blodfersk.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Cumberbatch er en troverdig trussel
Men Chris Pine og Zachary Quinto er i ferd med å sette seg i rollene som Kirk og Spock. Simon Pegg har heldigvis fått mer spilletid som Scotty. De andre kjente Trek-figurene, som Bones, Uhura, Chekov og Sulu, får mindre plass i denne filmen.
Men det er fantastisk å se den originale RoboCop, Peter Weller, i en iskald rolle som barske Admiral Marcus. Og fra første øyeblikk Benedict Cumberbatch viser seg, er det klart at det er et lite klasseskille mellom ham og resten av skuespillerne.
Cumberbatch spiller en troverdig trussel, selv når en ganske åpenbar avsløring midtveis risikerer å kaste figuren hans ut på dypt vann.
LES: Kinosommeren 1982: Star Trek II – The Wrath of Khan
J.J. Abrams regisserer som vanlig med stor visuell kontroll. Selv i de mest spektakulære sekvensene, holder han meg i hånda og leder meg gjennom kaoset. Elskere av effekter for øyne og ører får behovet tilfredsstilt, og vel så det.
Er man i tillegg opptatt av å bli fortalt en god historie, er situasjonen litt mer vanskelig. Jeg ble i hvert fall litt skuffet over manuset som Robert Orci, Alex Kurtzman og Damon Lindelof har kokt sammen.
Det ødelegger ikke lysten til å se mer fra Star Trek-universet, men det bør jobbes mer med historien neste gang. Alt annet er på stell!
