I 1999 starta TV-serie-tidsregninga på nytt – millenniets siste år skulle vise seg å bli år 0 i TV-verden. Vi visste det ikke da, men vi vet det nå. Mannen som fronta revolusjonen var tøff og myk, kynisk og irrasjonell, kaldblodig og sjarmerende, illsint og leken.
Han het Tony Soprano.
For noen timer siden fikk jeg vite at James Gandolfini er død, 51 år gammel. I hodet mitt er det Tony Soprano som har dødd. Jeg er ikke alene om det – i Facebook-feeden min går det ti «RIP Tony» på hvert «RIP James».
Ikke fordi Gandolfini ikke har gestaltet flere minneverdige roller, det har han så absolutt – men du maler bare ett Mona Lisa. De aller, aller fleste gjør ikke engang det. Og det er ingen skam å være særlig kjent for én prestasjon hvis den prestasjonen var banebrytende.
Å hylle nylig avdøde kulturpersonligheter er på generell basis en skummel øvelse. Historien har gitt oss utallige eksempler på at middelmådige artister og skuespillere blir rost opp i skyene så fort de må omtales i preteritum.
Gandolfini er absolutt ikke en av dem, men det er uansett vanskelig å allerede nå si noe om hvor høyt ettertiden vil rangere skuespillerkarrieren hans. Karakteren Tony Soprano, som Gandolfini meisla ut på perfekt vis, er det derimot særdeles lett å spå ettermælet til. Han er en av de absolutt viktigste fiktive personene i moderne tid. Og det hadde jeg sagt for en uke siden også.
Anmeldelse: Sopranos S01: – Ruver fortsatt som en bauta!
Kriminell og familiekjær
Tilbake til TV – år 0. 10. januar 1999 kjørte Tony Soprano ut fra Lincoln-tunnelen for aller første gang. I september samme år begynte The West Wing. To TV-serier som fikk folk til å skjønne at de ikke lenger trengte å ta til takke med de lettere hjernedøde seriene som prega store deler av nittitallet.
Man kunne faktisk bruke tid på manus/dialog, man kunne caste de beste skuespillerne og man kunne få det til å se fint ut – selv om det ikke skulle på kino.
I årene som fulgte kom The Wire, Six Feet Under, Deadwood, Carnivale – for å nevne noen. Men det starta med Sopranos. Og der The Wire og Six Feet Under lente seg tungt på et bredt spekter av tilnærma likeverdige roller hadde gangsterdramaet fra New Jersey en mildt sagt tydelig sjef. Du jobber ikke med Tony Soprano, du jobber under ham – en italiensk-amerikansk Nils Arne Eggen.
Paradigmeskiftet Sopranos representerte handla ikke bare om arbeidsmengden som ble lagt ned i hver enkelt episode. Plutselig var ikke rollene så karikerte lenger, det ble gjort rom for nyanser.
Og mest nyansert av alle var den rollen som tradisjonelt hadde vært mest karikert – mafiabossen. Tony mata ender og slo i hjel folk, han bekymra seg for AJs karakterer og det å bli likvidert. Han var familiemann og kriminell.
Tony tråkka opp stien for rollefigurer som Dexter Morgan (Dexter), Walter White (Breaking Bad) og Jax Teller (Sons of Anarchy) – den kriminelle og familiekjære protagonisten vi elsker.
Både Dexter, Walter og Jax har gjort sakene sine bra i Tonys kjølvann, men Tony gjorde det først. Og best. Måten Gandolfini samla alle Tonys personlighetstrekk til én særdeles helstøpt figur og utvikla ham gjennom 86 episoder på, var sjeldent godt skuespillerhåndverk.
Les også: Til minne om «Six Feet Under», en annen av verdens beste TV-serier
Ray Liotta, takk for at du sa nei
Hvorfor ble vi så glade i Tony Soprano? Han var en narsissistisk og selvmedlidende morder, en notorisk utro yrkeskriminell.
Smitta den konstante selvrettferdiggjøringa hans over på oss som seere? Tvang evolusjon oss til å følge tidenes tydeligste alfahann blindt? Eller var det rett og slett sjarmen?
David Chase visste nok hva han gjorde da han lot Tonys psykologtimer bli seriens røde tråd. Å se en hardbarka gangster være så til de grader ute av sitt rette element, og i hvert fall delvis vise en genuin vilje til å forandre seg, skaper en medfølelse som gjør at vi tåler et drap eller to før vi vender ham ryggen.
Men å få den noe fragmenterte pakken som utgjør Tony Soprano til å framstå helstøpt og troverdig krever sin skuespiller. Og heldigvis ble det Gandolfini, og ikke Ray Liotta som skal ha vært Chases førstevalg, som fikk den oppgaven. Takk for at du sa nei, Ray.
Les også: Stoltenberg hyller «Tony Soprano»
Livsverket lever
I dag skal jeg begynne på første episode av Sopranos. For tredje gang. Noe sier meg at jeg ikke er den eneste, HBO kan nok forvente streamingtrøkk i dagene som kommer.
Når jeg tenker på hvilke scener jeg ser frem til, er det utelukkende Tony-scener – kanskje med unntak av Pine Barrens-episoden. Dette kan selvfølgelig være et resultat av Gandolfinis bortgang, men jeg tror egentlig ikke det. Tony er Sopranos.
Jeg gleder meg til å se Tony krangle med mora. Og søstra. To mennesker som bør regnes som særdeles formildende omstendigheter når regnskapet hans skal gjøres opp.
Jeg gruer meg litt til å se Tony drepe Cristopher og Pussy – to rollefigurer jeg var glad i. Men jeg gleder meg mest, scenene er fantastiske. Drepinga av tysteren under college-kartlegginga med Meadow ser jeg derimot fram til uten ambivalens.
Mens vi er inne på Meadow – jeg gleder meg til scenen der hun tar med seg Finn hjem for første gang. Svigerfedre som vil avskrekke har litt å lære av Tony.
Forholdet til Adriana, framstøtet mot Dr. Melfi, flørten med den enbente østeuropeeren, de genuint hyggelige stundene med Carmela som blir ekstra kjærkomne fordi de er så få. Scenene med Silvio, som virker å være den eneste Tony stoler på. Jeg stopper der, lista kunne blitt kjedsommelig lang.
For å gjøre det enkelt – jeg gleder meg til å se The Sopranos, og mest av alt til å se Tony Soprano.
James Gandolfini, skuespilleren som sto i spissen for den nye TV-tidsregninga, er død. Livsverket hans lever i beste velgående. Jeg sier ikke at Tony Soprano er TV-serienes Jesus. Men jeg sier ikke at han ikke er det heller.
Hva husker du best fra «The Sopranos»? Legg igjen ditt favorittsitat i kommentarfeltet.