Det er sumar. Det er – iallfall nokre stader – godt og varmt, og av og til må det vere lov til å sleppe unna skotlinja til den store gule ballen på himmelen. Kva er vel då betre å nytte tida til, enn å sjå andre mennesker sitt ferieliv?
Denne vekas liste kjem i kjølvatnet av The Way Way Back, ein morosam film om den kjipe ferien. Difor har me samla nokre av våre favorittar frå ferieliv og reiser.
Anmelding: The Way Way Back: – Sympatisk og omgjengelig om kjip sommer!
Og, nei, Sex og Singelliv 2 kom ikkje med på lista. Diverre gjorde heller ikkje Dazed and confused, The Graduate, Dirty Dancing, eller Brølet fra villmarken det. Ein får aldri plass til alt.
Er du usamd i lista vår? Sei di meining i kommentarfeltet!
Stand by me (1986)
Rune: Stephen King har ikke bare skrevet et utrolig antall bøker (godt over 100 bøker, og 400 noveller og korthistorier!). Et utrolig antall av disse har funnet veien til filmlerretet – nærmere 60 film er enten gitt ut eller i produksjon, og da har jeg ikke tatt med tv-serier!
King selv har et ambivalent forhold til de mange adapsjonene, men har pekt ut Stand by me som en av sine egne favoritter. Og jeg forstår godt hvorfor.
Fortellingen om fire unge gutter som legger ut på en reise for å lete etter en savnet gutt fra byen Castle Rock tar ikke bare med deg som tilskuer på en reise inn i barndomsminnene til fortelleren Gordie Lachance, den viser også utviklingen de tre guttene gjennomgår – fra barn til unge menn. De fire 80-tallsstjernene i hovedrollene gir Stand by me en underlig ramme sett med 2013-øyne. Guttene har alle blitt avvist, på et eller annet vis, og finner hverandre i sine felles problemer.
Den unge Gordie (spilt av Star Trek-stjerna Wil Wheaton) står i skyggen til sin avdøde bror sportshelten, Vern (spilt av Jerry O’Connell) er overvektig og et mobbeoffer, Teddy (spilt av Corey Feldman) er preget av mishandlingen fra sin far, mens Chris (spilt av avdøde River Phoenix) kommer fra en familie med kriminelle og alkoholikere. I et intervju legger Wheaton vekt på at nettopp castingen er nøkkelen til filmens kvaliteter.
– Rob Reiner (regissøren journ.anm.) fant fire unge gutter som i all enkelhet var figurene de spilte. Jeg var keitete, sjenert og ukomfortabel med meg selv, River [Phoenix] var kul, smart og bråvoksen, Jerry [O’Connell] var den morsomme, mens Corey [Feldman} var sint og hadde et forferdelig forhold til foreldrene sine.
Tapet av barndommens uskyld er en bittersøt opplevelse, og jeg har sjelden sett det skildret bedre enn i Stand by me.
Anmelding: Son of Rambow: – Presterer på linje med gutta i «Stand by me»
Hjelp, vi må på ferie / National Lampoon’s Vacation (1983)
Andreas: Sjølve arketypen på onsdagsfilm på TV3 medan det er for varmt ute til å gidde å gjere noko midt på sumaren. Ein av 80-talshelt og manusforfattar John Hughes sine tidlege suksessar, om familien Griswold på tur til fantastiske Wally World. Sjølvsagt går det ikkje heilt slik dei hadde venta det.
Turen i den forferdelege stasjonsvogna vert nemleg ei endelaus reise frå katastrofe til katastrofe for familieoverhovudet Clark, kona Ellen, og borna Rusty og Audrey. Langs vegen får me attkjenneleg kjekling, alt starta av ein far som berre vil gi familien sin litt god, gamaldags ferieliv.
– Clark, what are you doing?
Hjelp, vi må på ferie er basert på novella Vacation 58 i humortidsskriftet National Lampoon, der Hughes skreiv tidleg i si karriere. Filmar som Caddyshack og Ghostbusters har opphav i det same miljøet rundt bladet som døydde ut mot slutten av 80-talet.
Diverre var oppfølgjarane som fulgte stort sett ei reise i litt nedadgåande spiralar som aldri heilt nådde nivået til den første filmen. Det har sjølvsagt ikkje hindra Hollywood i å tenkje på ein oppfølgjar med Ed Helms i hovudrolla som den vaksne Rusty, som no skal på ferie med sin familie.
«Heldigvis» (?) ser det ut til at remaken vart stansa i 2012 med årsak i «kreativ krangling». Kanskje like greit.
Les også: Topp 5, Norske filmoversettelser: – Hjelp, vi finner mye rart fra 70- og 80-tallet
Y tu mama también / Og mora di også (2001)
Maria: I «Y tu mamá también» overtaler tenåringene Julio og Tenoch den vakre Louisa til å bli med dem på en tur til en avsidesliggende strand, og det skal vise seg at reisen blir en ferie de aldri glemmer.
Sammen med den litt eldre og mer erfarne Louisa legger de ut på en roadtrip der Louisa får lært guttene en ting eller to om sex, livet og kjærligheten.
Vi blir med dem i en gammel bil langs det støvete meksikanske landskapet, der vennskapet satt på prøve, der mange nye erfaringer blir gjort, og der guttene lærer livsendrende ting om både seg selv og hverandre – som for eksempel:
Jano: – Anmeldere er en gjeng rævhol
En fin, sensuell og tankevekkende film om å bli eldre, mer erfaren, og oppdage hvem det er du egentlig skal være.
Regissør Cuáron gikk videre til å lage Harry Potter og fangen fra Azkaban, som kanskje ikke er kjent for å være like sensuell og refleksiv, men like fullt en av de Harry Potter-filmene som er penest filmet.
Les også: Topp 5: Filmer du ikke ser med foreldrene dine
Little Miss Sunshine (2006)
Andreas: På mange måtar er Little Miss Sunshine ei slags gjenforteljing av Hjelp, vi må på ferie gjenfortalt for 2000-talet.
Familien Hoover reiser òg ut på ei dårleg planlagd reise, i ein gamal, skral bil. Den tette stemninga fører til at dysfunksjonaliteten til slekta berre vert forsterka, etter kvart som tida går.
– Oh my God, I’m getting pulled over. Everyone, just… pretend to be normal.
Det er mange likskapar, heilt ned til tapet av eit «nært og kjært» familiemedlem som av ein eller anna grunn vert plassert upåpassa og forlatt medan dei reiser vidare. Spytt i ein suicidal onkel og ein småekkel missekonkurranse for born, så er du der.
Med sine to Oscar-sigrar viste Little Miss Sunshine i 2006 at sjølv Oscary-juryen kjenner seg att i stemninga som kan kome av å stengje mennesker – som har lite anna enn at dei er i slekt til felles – saman i ein lengre periode.
Eit hjartevarmt portrett av ein forferdeleg familie, som tør å rote litt i tabu rundt psykisk helse. Absolutt verdt ein kikk!
Anmeldelse: Little Miss Sunshine: – Carrell viser et enormt talent som ikke må kastes bort kun på komikk
Haisommer/Jaws (1975)
Birger: Rent teknisk er ikke denne filmens hovedpersoner på ferie. Men de bor og jobber i feriebyen Amity på USAs østkyst, som invaderes av feriefolk på verst tenkelig tidspunkt. En sulten hai svømmer nemlig i farvannet ved den travleste stranda.
Steven Spielbergs klassiker er fremdeles et mesterstykke i spenningsoppbygging. Han bruker god tid på å formidle sommerlig idyll, samtidig som han lar oss ane faren som truer. Selve haien ser vi nesten ingenting til, og det er nettopp det som gjør den ekstra skremmende.
– You’re gonna need a bigger boat
I 1975 var denne filmen med på å starte trenden med det vi nå kjenner som sommerblockbusteren, filmene som herjer med kinopublikummet mens solen skinner ute.
Og sammen med et skarpt manus, effektiv klipping, John Williams stemningsskapende spenningsmusikk og Spielbergs stramme regi, gjør dette Haisommer til en helt fantastisk feriefilm!
Anmeldelse: Jaws på Blu-Ray: – Haien virker fremdeles!