Dette er faktisk den lista me har krangla mest om i Filmpolitiets historie. Utan tvil. For første gong har me gjort omstemmingar på omstemminga, fordi me krangla om det endelege resultatet. Resultatet vart ei litt utvida liste med 10 serier, der det var såpass jamnt at fleire av deltakarane godt kunne ha bytta plass.

Boblarane like under inkluderer blant anna fleire versjonar av Stargate, Babylon 5, Evangelion, Quantum Leap, og endå fleire! Kunne me ha hatt med alle? – nei, ikkje eigentleg.

Me har lenge leita etter ein orsak for å lage denne lista, og når den nylege noregspremiera på teknologikritiske Revolution starta ein diskusjon rundt våre favoritt-sci-fi-seriar, så greip me sjansen.

Krangelen om kva sci-fi er og ikkje er engasjerer mange. Me har lagt til verks kriteria at det skal involvere framtidsteknologi, utomjordiske skapningar og/eller. Inga «hard sci-fi»-linje med andre ord.

Er du ikkje samd i alle vala våre? Det er me eigentleg ikkje overraska over. Sci-fi er typisk ein sjanger der ein persons favoritt kan vere nokon andre sin dritt, difor inviterer me deg gjerne til å kome med dei sci-fi-seriane du likar best i kommentarfeltet vårt!

V (1983-1985)

Og no meiner me dei originale seriane frå 80-talet, altså. Romvesena er her, men dei er forkledd som deg og meg. Nokre kjemper tilbake, nokon forsøker å unngå dei, medan andre blir med på laget for å få makt. Det som opphavleg var meint til å vere ein politisk allegori om fascistiske framsteg i verda vart mykje meir – ei historie som har påverka mange andre seriar, deriblant ein av dei høgare opp på lista.

Futurama (1999-)

Matt Groening synest kanskje at dei gule heltane i Simpsons var litt for jordnære, og valde å lage ein serie om eit bodfirma i det ytre rom. På sitt beste er Futurama herleg satire over dagens samfunn, og ikkje minst vårt syn på framtida. Også grin me alle ein skvett når me ser episoden med den stakkars hunden, Seymour Asses.

Doctor Who (1963-)

Den britisktalande Doktoren skal ha for uthaldenheita! Sidan 60-talet har han reist gjennom tid og rom for å redde, bevare eller observere ulike folkeslag og personar. Sjå forbi lågbudsjettseffektane, og studer heller figurane og det dei representerer. Den nyaste sesongen involverar blant anna eit wi-fi-spøkelse, som lett kan sjåast som eit bodskap om kor lett det er å miste identiteten sin på nett.


Battlestar Galactica (2003)
Sesong 4 av Battlestar Galactica kommer med både avsløringer og nye mysterier. (Foto: Syfy.com/Art Streiber)
Sesong 4 av Battlestar Galactica kommer med både avsløringer og nye mysterier. (Foto: Syfy.com/Art Streiber)

Maria: En flåte med de eneste gjenlevende menneskene i universet er utgangspunktet for verdens beste sci-fi-tv-serie. Etter å ha blitt forrådt av cyloner – en form for kunstlig intelligens som menneskene selv skapte, må de nå overleve i rommet, på stadig flukt fra Cylonene, mens menneskene også må forholde seg til problemstillinger som oppstår i ethvert samfunn.

Hvem skal lede oss? Hvilken plass skal religion ha i livene våre? Skal vi rangere mennesker hvor de kommer fra? Hvor skal vi finne ressurser til å overleve? – mye å relatere seg til her altså.

At Cylonene kan se ut som mennesker, og at hvem som helst kan være en uten å vite om det selv, skaper enorme spenningselementer. Ferden mot å finne jorda – menneskets eneste håp om overlevelse – er spekket med snodige frempek og mystiske bihistorier – alle med mer eller mindre tilfredsstillende forløsninger.

Edward James Olmos i rollen som Kaptein Adama er nesten grunn alene til å se serien. Jobben han gjør med å vise de mange aspektene ved en mann som aleine bærer menneskehetens fremtid på sine skuldre mangler sidestykke, og er uten sammenligning den tv-serie-figuren som har fått meg til å grine oftest. Så får man heller tåle at den kvinnelige hovedfiguren tidvis lider av Dexter-Debra-syndromet. (Overspilte kvinneroller som ved hjelp av overdreven språkbruk, rusbruk, og/eller voldsutøvelse skal vise at hører hjemme et mannsdominert miljø)

Anmeldelse: Battlestar Galactica S04: – En verdig og vakker avslutning på sci-fi-eventyret.

Som de sier i Portlandia: – One episode, and then we’re going to dessert! – Særlig, sier vi!


The X-Files (1993-2002)
Mulder og Scully – duoen som eigenhending skapte «shipping»-begrepet som no farer over Tumblr.
Mulder og Scully – duoen som eigenhending skapte «shipping»-begrepet som no farer over Tumblr.

Marte: The X-Files var serien som klarte å samle et publikum rundt TV-skjermen som ikke bare bestod av den gjengse science fiction-tilhengeren, men av små og store i alle aldre, enten de likte sci-fi i utgangspunktet eller ikke.

Det var også serien som skremte vettet av en hel generasjon og som fikk oss, iallfall en liten stund, til å tro at det var noe mer der ute – at sannheten var der ute.

Mulder: – Much as you try to bury it, the truth is out there.

Etterforskerne Fox Mulder og Dana Scully, spilt av David Duchovny og Gillian Anderson, var en strålende duo som trollbandt oss i alle de ni sesongene serien gikk. Så kan vi heller bare midlertidig glemme filmene som dukket opp i etterkant.

Les også: X-Files: I Want To Believe: – Fungerer som en nostalgitripp

Sammen var de en perfekt blanding av skepsis og nysgjerrighet for det overnaturlige, og paret er blitt ikonisk – ikke bare i science fiction-historien – men i moderne populærkultur.


Cowboy Bebop (1998-1999)
Cowboy Bebop. (Foto: Sunrise Studios)
Cowboy Bebop. (Foto: Sunrise Studios)

Rune: Denne japanske animeserien er et ypperlig eksempel på en sjangeroverskridende blanding. Ta en del japansk manga (tegneserier), en del science fiction, en del western, og pynt med en hyperaktiv jazzmusiker. Rist godt.

Året er 2071, Spike er en dusørjegeren som sammen med kompanjongene Jet, Faye, Edward og hunden Ein, reiser om bord på romskipet Bebop på jakt etter neste oppdrag.

Serien er det fremste eksempelet på den populære romeventyrserier som dominerte TV-kanaler i Japan på slutten av 90-tallet. Cowboy Bebop skilte seg fra de andre seriene ved sin unike stilblanding, men også for sine dykk inn i filosofiske temaer som eksistensialisme, kjedsomhet over livet og ensomhet.

Spike Spiegel: – Whatever happens, happens.

I kjølvannet av de 26 episodene ble det produsert én tilhørende film, Cowboy Bebop: The Movie følger opp serien høye kvalitet og etterlater publikum akkurat passe mett på romeventyr.

Les også: Sjekk ut disse animeseriene!

Forresten; temamelodien og resten av musikken, komponert av Yoko Kanno, er kanskje noe av det råeste som er skapt til en tv-serie. Jeg kårer herved åpningsmelodien til science fictions-sjangerens sprøeste!


Fringe (2008-2013)
Det sentrale trekløveret i «Fringe».
Det sentrale trekløveret i «Fringe».

Rune: Da jeg ble fortalt at Fringe plukker opp tråden etter den legendariske serien X-files var jeg skeptisk. Hvordan kan noen overgå agentene Mulder og Scully?

Først var jeg skeptisk. Hvorfor er denne Olivia Dunham – en agent for Fringe Division som jobber med å etterforske mystiske hendelser i nåtidens Boston – en interessant figur? Hvorfor har den gale vitenskapsmannen Walter Bishop en jobb hos FBI?

Fem episoder inn i første sesong var jeg overbevist – rettere sagt: Jeg var hekta. For hver episode, for hver sesong, øker spenningen og nye uventede vendinger overrasker stadig vekk. Den første sesongen er den svakeste, rett og slett fordi det er en mest ordinære sesongen. Etter hvert som fortellingen om agent Dunham og hennes forhold til Peter Bishop skrider frem, leker serien med både parallelle univers og alternative tidslinjer.

Walter: – Either a green unicorn just raced across the lab, or I accidentally took some LSD.

Walter Bishop, den heltsprø forskeren som hjelper agent Dunham i arbeidet, slo meg først som en irriterende sidefigur – et unødvendig komisk element i en ellers spennende serie. Men til slutt måtte jeg innrømme til meg selv, og til resten av Filmpolitiet, at han er en av de mest geniale figurene som har vist seg på tv-skjermen de siste ti årene.

Anmeldelse: Fringe S02: – Tar opp arven fra LOST og Heroes

Fringe – først var jeg skeptisk, da rulleteksten til siste episode flimret over tv-skjermen måtte jeg felle en tåre.


Taken (2002)
Steven Spielbergs «Taken».
Steven Spielbergs «Taken».

Maria: Steven Spielbergs Emmy-vinnende miniserie fra 2002 er typisk noe som mange har sett og glemt. Den tar for seg hvordan 3 familier og deres etterkommere blir påvirka av besøk fra det ytre rom. Vi følger historien fra 1944 og gjennom femti år frem til 2003, fordelt på ti episoder.

Skjønne Dakota Fanning er seriens fortellerstemme, og er fortellingens hovedperson, mens et stødig ensemble av mer eller mindre kjente tv-serie-fjes (Ryan Hurst, Joel Gretsch, Emily Bergl) viser oss retningene livet kan ta etter å ha blitt prega av en slik hendelse.

– Little girl, I love the way your mind works.

Den er nøktern, lavmelt, alvorlig – men også underholdende i kjent Spielberg-stil. Fascinasjonen og forkjærligheten for utenomjordiske som gjorde E.T til en såpass massiv suksess er fortsatt til stede, men uten lekenheten som gjorde E.T egna for hele familien. Men det merkes at serien er over ti år gammel.

Den hadde både sett og føltes annerledes ut hadde den blitt laga i dag. Den tar seg noen ganger god tid til dialoger som i utgangspunktet ikke trenger det, og spesialeffektene er merkbart dårligere enn jeg kan huske at standarden var i 2004. Taken er likevel et særdeles seerverdig stykke sci-fi-eventyr uten for mye av den slitsomme staffasjen og spetakkelet som ofte og dessverre følger med sjangeren.

Anmeldelse: E.T.: The Extra-terrestrial: – Klumpen i halsen er like stor som i 1982!


Star Trek: The Next Generation (1987-1994)
Uss Enterprise.
Uss Enterprise.

Marte: «Hva?! Har dere med Star Trek: Next Generation i stedet for Star Trek: The Original Series?!» Ja det har vi! Og det er ikke fordi vi ikke anerkjenner at den originale Star Trek-serien, med William Shatner og Leonard Nemoy i rollene som Captain Kirk og Spock, har vært viktig for science fiction-sjangeren, men fordi det er Star Trek: The Next Generation som ligger våre hjerter nærmest.

Med sine syv sesonger er The Next Generation den lengstlevende Star Trek-serien, og brorparten av Filmpolitiets redaksjon har vokst opp med Captain Jean-Luc Picard og mannskapet hans på TV-skjermen.

Deres oppdagelsesreise gjennom universet om bord på USS Enterprise, og deres møte med fremmede kulturer, var spennende, og ikke minst fascinerende.

– It’s continuing mission: to explore strange new worlds. To seek out new life and new civilizations. To boldly go where no one has gone before.

Patrick Stewarts Captain Picard er blitt en ikonisk rollefigur og den dag i dag er det Captain Jean-Luc Picard som er navnet som dukker opp i hodet mitt først når jeg ser mannen med den blankpolerte issen.

Les også: Topp 5: Star Trek-referanser


Firefly (2002-?)
Firefly.
Mannskapet ombord på Firefly-skipet Serenity.

Andreas: Dersom Star Trek: The Next Generation hjalp til å definere verdsrommet som staden der pionérane no må reise for å finne uutforska farvatn, så er Firefly til for å vise korleis dei pionérane endte opp. Og, det er ikkje nødvendigvis pent.

Supermakta Kina inntok verdsrommet, og har lagt sitt kulturavtrykk på dei sentrale planetane. Lenger ute, i sivilisasjonens utpost, driv lugubre mennesker luguber verksemd, og ombord på fartøyet Serenity finn crewet ei gal, ung kvinner med merkelege mentale krefter.

Wash: – That sounds like something out of science fiction.
Zoe: – We live in a spaceship, dear.

På mange måtar er kanskje dette like mykje ein western-serie som ein sci-fi-serie, men det viktigaste den får til er nettopp å vise kvifor det var like spennande for menneska å utforske den ville vesten, som det er for oss å utforske verdsrommet.

Dei fleste historier i verdsrommet definerar romfartøya som «skip» i «farvatn» – i Joss Whedons univers er det meir som ein hest. Ein trufast, men ofte litt sliten, hest, som gjer sitt beste for å trave våre heltar til sitt mål.

Låge sjåartal og høge utgifter førte til at Firefly vart kansellert før første sesong var over, noko som sjølvsagt bidreg til «legenda» rundt dei fantastiske forma menneska ombord på Serenity. Når vegen er målet, så må ein tole nokre fartsdumpar innimellom.

Les også: Topp 5: Romskip: – Gjett kven som kjem på femteplass!

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.