Det er ingen tvil om at Steve Jobs var et geni. Men hvor interessant filmen om ham er, kommer an på hvor interessant synes du det er å følge karrieren til en computerselger.
For meg? Bare sånn passe. Det er tidvis morsomt å se gjenskapningen av nerdemiljøet på 1970-tallet som var utgangspunktet for hele Apple-eventyret. Men Jobs sine videre suksesser og motganger skildres med overdreven patos, som om vi så en klisjéfylt sportsfilm.
Og gubben sjæl skildres for enkelt og lettvint, slik at jeg ikke blir klokere på Steve Jobs enn jeg var på forhånd.
LES: Anmeldelsen av Diana
Kald, kynisk og beregnende
Filmen starter med Jobs største suksess, introduksjonen av iPoden i 2001, i et kaldt og sterilt konferanserom hos Apple. Så spoler vi tilbake til varme 70-talls-farger på Reed-universitetet, der Jobs er på jakt etter noe han kan bruke livet sitt til.
Han fatter interesse for den gryende datateknologien, og samler et knippe lyse hoder for å koke sammen noe helt nytt i et ukjent marked. Filmen viser hvordan dette forandrer Jobs fra å være en varm drømmer til kald, kynisk og beregnende forretningsmann.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det første som slår meg ved filmen, er at Ashton Kutcher tydeligvis har studert Jobs litt i overkant. Hans gange og kroppsholdning blir rett og slett for karikert.
Men ellers synes jeg Kutcher gjør mye bra i denne filmen. Han får frem glimt av Jobs sitt brennende engasjement, hans kompromissløshet, og hvordan dette ofte skapte avstand mellom ham og de han jobbet sammen med. Det er ikke Kutchers skyld at filmen likevel ikke makter å forklare mennesket Steve Jobs.
Hvorfor denne forandringen fra drømmer til businessmann? Matt Whiteleys manus hinter til en vanskelig barndom og lefling med LSD, men forsøker ikke gi klare svar.
Sentimentale overdrivelser
Regissør Joshua Michael Stern og hans team er flinke til å skape troverdige miljøer, uten å overdrive 70- og 80-tallets visuelle uttrykk. Men det overdrives stort på sentimentalitet, noe jeg innbiller meg at Jobs selv hadde lite av.
Hver gang han oppnår noe stort i denne filmen, pøses det på med komponist John Debneys smektende strykere, som om Jobs nettopp har besteget Mount Everest eller vunnet Superbowl, når han egentlig bare har introdusert en ny Mac på ei datamesse.
Dette er et viktig stykke datahistorie, men jeg vet ikke om kinosalen er riktig sted å fortelle den i. Jobs kunne så avgjort vært verre. Men også langt bedre.
De mest innbitte Apple-fanatikerne vil sukke henrykt over å se originale produkter fra 30 år tilbake. De likegyldige, som nok er i flertall, vil trekke på skuldrene. Jeg er et sted midt i mellom. Jeg kjedet meg ikke, men ble heller ikke revet med av historien som fortelles, og fikk ikke større forståelse for hva som drev Jobs.
Jeg tviler på om estetikeren og perfeksjonisten Steve Jobs ville ha godkjent denne filmen.
