Den andre Hunger Games-filmen lider av oppfølgersyndromet. Vi får mer av det samme, men forholdsvis lite nytt.
Regissør Francis Lawrence har noen visuelle ess i ermet, men har en svak historie å fortelle. Det tar blant annet 80 lange minutter før «lekene» i det hele tatt starter. Og når de endelig bryter løs, er actionsekvensene skuffende blasse og veike.
Det er bare Jennifer Lawrence i en sterk hovedrolle som hever kvalitetsnivået til middels, og avslutningen lover heldigvis økt temperatur i de to neste filmene.
LES: Anmeldelsen av The Hunger Games
Skaper opprørsstemning
The Hunger Games er voldelige leker som avholdes en gang i året for å holde innbyggerne i Panems distrikter i sjakk.
Men lederen av det totalitære regimet i hovedstaden Capitol, president Snow (Donald Sutherland), er misfornøyd med Katniss Everdeen og Peeta Mellarks heltestatus etter at begge kom fra de forrige lekene i live.
Han ser hvordan de skaper opprørsstemning i distriktene på sin vinnerturné. Derfor tvinger han dem til å kjempe mot tidligere vinnere fra The Hunger Games i den 75. jubileumsutgaven.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Katniss Everdeen (Jennifer Lawrence) er fremdeles den mest interessante i persongalleriet, og er troverdig preget av hendelsene i den første filmen. Hun gjennomgår også en utvikling i denne filmen som viser at hun kan bli en farlig motstander for regimet.
Men, som i absolutt alle filmer myntet på tenåringsjenter, rives hovedpersonen mellom to gutter, i dette tilfellet medvinner Peeta (Josh Hutcherson) og det opplagte førstevalget, Gale (Liam Hemsworth).
Hver gang temaet berøres, faller dessverre temperaturnivået til nær null. Personlige forhold omtales med et fravær av følelser, engasjement eller pasjon.
Føles som en transportetappe
Filmen tar seg heldigvis opp når The Hunger Games starter, under direksjon av den nye spillsjefen Plutarch Heavensbee (Philip Seymour Hoffman).
Men kjempingen foregår stort sett utenfor bildet. 24 stridende reduseres raskt i antall, uten at vi får ta del i det. Og når det skjer noe foran kamera, er det dreping av den svært snille og blodfattige sorten.
Slik må det kanskje være, siden filmen er ment for et svært ungt publikum, men det blir ikke særlig spennende å se på.
Her burde Francis Lawrence og manusforfatterne Simon Beaufoy og Michael Arndt vært mye mer oppfinnsomme for øke underholdningsnivået. Men arenaen er i det minste en god miks av dyp jungel, farlige utfordringer og effektiv datagrafikk.
LES: Anmeldelsen av Silver Linings Playbook
The Hunger Games: Catching Fire føles som en transportetappe. Avslutningen, som selvsagt ikke skal røpes, lover heldigvis en mer spennende utvikling som kan gjøre det verdt å se frem mot film nummer tre og fire.
Jeg synes nemlig at historiens bakteppe, med kamp mot et totalitært regime, er interessant og har potensial til en større filmopplevelse.
Til så lenge, lønner det seg å møte Catching Fire med bare middels store forventninger, om du skal ha mulighet til å få dem innfridd.
