Science fiction vert gjerne forbunde med laserpistolar, romvesen som snakkar engelsk og ser ut som mennesker med rare masker, og teknologi som kan gjere absolutt kva som helst som er krevd av den. Men det finst òg ein anna type sci-fi, den såkalla harde sci-fien – som i staden fokuserar på vitenskapen, anten som tema, eller i det minste at det skal vere truverdig.
Neste veke kjem Alfonso Cuaróns Gravity til norske kinoar. Filmen – som har Sandra Bullock og George Clooney i sentrale roller – omhandlar to astronautar som kjem i trøbbel då romsøppel førar til ein kjedekollisjon som øydelegg romstasjonen dei er stasjonert på.
Filmen har rett nok fått litt vitskapleg kritikk – blant anna av astronom Neil Degrasse-Tyson – men har i all hovudsak fått god tilbakemelding for spenninga sin del.
Grensene er langt frå tydelege mellom det som er mjuk og hard sci-fi – og dei seier heller ingenting om kva som er god eller dårleg underhaldning. Me har difor teke utgangspunkt i denne graderinga – som òg tillet eksistensen av avanserte utomjordiske rasar. Målet vårt var ikkje å finne dei som var mest vitskapleg korrekte, men dei som har ei god balanse mellom teknologien og sterke historier.
Solaris (1972)
Andreas: Den russiske versjonen altså, ikkje Steven Soderbergh sin film frå 2002 (sjølv om den òg har sine kvalitetar). Filmen er hypnotiserande og går djupt – ikkje berre i psykologen Kris Kelvin si psyke – men til alle som arbeider med vitskap.
Kelvin vert sendt til ein romstasjon i bane rundt planeten Solaris, for å undersøke kva som er årsaka til ei rekkje merkelege meldingar det vesle crewet har sendt tilbake til jorda. Når han kjem dit møter han blant anna kona si – som døydde for 10 år sidan.
Regissør Andrej Tarkovsky hata filmen på førsteplass i denne lista, og laga Solaris som eit tilsvar – ein slags motpol til det han sjølv meinte var kjenslelaust og sterilt i science fiction – ein sjanger han visst nok eigentleg mislikte.
– Det var som om eg var i eit museum der dei demonstrerte dei nyaste teknologiske bragdene, sa han i 1987. – Kubrick er berusa av alt dette, og han gløymer mennesket, og menneskets moralske problem. Og utan det kan ikkje kunst eksistere.
I Solaris er det ikkje teknologien i møte med menneska som er i hovudfokus – som ein del andre på lista vår – men korleis menneskets indre reagerar på møtet med noko – mogeleg? – utomjordisk.
Filmen er basert på polske Stanisław Lems roman med same namn, og forfattaren samarbeidde med regissøren under skapinga av filmen. Lem var likevel ikkje heilt nøgd med resultatet, og meinte at filmen ikkje klarte å framvise det han meinte han hadde nedfelt om menneskets plass i universet.
Litt teknobabbel til tross, filmen nyttar sci-fi-sjangeren til å fortelje oss menneske noko om oss sjølv. Uansett om eg meiner at filmen hans kanskje har meir til felles med 2001: A Space Odyssey enn han sjølv ville ha likt, så gjer han noko som framleis står støtt – med teknologien og vitskapen som eit bakteppe.
Moon (2009)
Andreas: Duncan Jones smalt med dørene då Moon landa i 2009. Hans debutfilm lånar tungt frå filmhistoria – til og med frå fleire av filmane på denne lista – og klarar å lage noko som likevel står fram som unikt.
Astronauten Sam Bell (Sam Rockwell) nærmar seg slutten på sin tre år lange operasjon på månen, der han har passa på ein av jordas viktigaste energiressursar. Han byrjer å gå kraftig lei, og held arbeidets keisamme hendingar kun gåande på grunn av samtalar med roboten GERTY (Kevin Spacey).
Etter noko teknisk kluss gjer han ei oppdaging som vil forandre livet hans – og mange som han – for evig. Sentralt står mennesket sitt møte med teknologiske framsteg som me ikkje har kontroll på sjølv.
Moon handlar om det ytre så vel som det indre rom, og korleis ein møter sine eigne begrensingar. Jones har skrive ei historie om einsemd og galskap, og klarar å balansere nydeleg på den berømte linja som skil det uforklarlege frå det mentalt skapte.
– I hope life on Earth is everything you remember it to be
Dette er ein film som Sam Rockwell kunne – burde – ha fått minst éin Oscar-nominasjon for. Jones neste film er Warcraft, fantasy frå verda bak Blizzard sine populære spelseriar. Eg håpar at det vil gi han mogelegheita til å lage meir av denne typen sci-fi, sånn etter kvart.
Les også: «Vikings»-stjerne til «Warcraft»-film
Contact (1997)
Rune: Da jeg så Robert Zemeckis Contact for første gang rundt årtusenskiftet identifiserte jeg meg kraftig med Dr. Eleanor Ann Arroway (Jodie Foster) og hennes undring over hva som finnes der ute i verdensrommet. Scenen når hun endelig mottar signalet (det virkelige SETI-programmet har jaktet på i mange tiår), og får bekreftet at det er noen der ute som ønsker kontakt, formidler øyeblikkets intense glede og forståelsen av at ingenting vil noen sinne være det samme.
I Contact møtes tre ulike perspektiver som til vanlig vanskelig lag seg forene: politikk, vitenskap og religion. Konfliktene som oppstår mellom disse tre ulike leirene skaper konflikt og dramatikk som Dr. Arroway må manøvrere i. For hva er det viktigste å ta hensyn til når jordkloden gjennomgår et paradigmeskifte?
Årsaken til at den delikate balansen opprettholdes – og ikke minst fungerer så godt – i Contact, er ikke bare regissør Zemeckis’ fortjeneste. Den anerkjente astronomen Carl Sagan skrev og utga romanen i 1985. Med hans filosofiske og vitenskapelige tyngde makter filmen å skride langt utenfor de åpenbare kjerneproblemene en slik oppdagelse medfører.
– Boy, this is really going to change the Miss Universe contest.
Gjennom Fosters overbevisende skuespill følger jeg, som publikum i salen, hennes tvil og hennes erfaringer – og i filmens klimatiske vendepunkt, hennes forståelse av liv og død.
Styrken til Contact er at den fortsatt stiller relevante filosofiske spørsmål om det enorme tomrommet rundt oss, selv 16 år etter den kom ut. Og den gjør det på en måte som er unik i dagens hyperaktive filmbransje.
Les også: Topp 5: Sci-fi-TV-serier
Blade Runner (1982)
Birger: Det ser ut til at Blade Runner bommer angående hvordan det kommer til å se ut i Los Angeles i 2019. Det er ingen flygende biler i sikte, ei heller storstilt produksjon av menneskelignende androider, satt i slavearbeid på fjerne planeter.
Men ellers ligger det mange spådommer i filmen om hvordan ulike kulturer smelter sammen, hvordan overbefolkning preger byene og hvordan klasseforskjellene stadig øker. I Blade Runner bor de rike øverst i skyskrapere, de fattige på gata. Litt som i dag, altså, bare kraftig forsterket.
I denne verden bor Rick Deckard (Harrison Ford), med arbeidstittelen «Blade Runner». Jobben hans er å jakte på replikanter, androider som ulovlig har tatt seg ned til jorden fra arbeidskolonier i verdensrommet. Rachael (Sean Young) blir nøkkelen til Deckards revurdering av hva en replikant kan forvente å ha av menneskelighet – og hva det egentlig vil si å være et menneske.
– «More human than human» is our motto.
Men skal jeg være ærlig, er det ikke historien som appellerer meg mest. Det mest spennende er hvordan filmen ser ut. Ridley Scott og hans stab har skapt et fascinerende og futuristisk Los Angeles, som er overbefolket, forsøplet og gjennomindustrialisert. Alle velstående har flyttet ut av byen, kanskje ut av verden, og bare de syke, fattige og ubemidlede er igjen.
Mange av de tekniske sidene ved Blade Runner er nok enten utdaterte og/eller usannsynlige, men det bybildet filmen presenterer, er nok mindre science fiction i dag enn det var i 1982. Visse kroker av storbyer som Tokyo og Shanghai kan kanskje minne om slik L.A. fremstår i Blade Runner. Det ser kanskje ikke så inviterende ut i regntungt og neonbelyst mørke, men dersom Ridley Scott er byplanleggeren, sier jeg «ja takk» uansett!
Anmelding: Kinosommeren 1982: Blade Runner
2001: A Space Odyssey (1968)
Marte: Stanley Kubricks science fiction-mesterverk 2001: En romodyssé blander store filosofiske spørsmål som hvem er vi og hvor kommer vi fra, med beinhard teknologisk realisme.
Da filmen kom ut i 1968 hadde Kubrick benyttet seg av en lang rekke tekniske rådgivere for å sikre at filmen skulle være realistisk, fra hvordan vektløshet fremstilles til hvordan den futuristiske teknologien burde være.
Med teknologi som blant annet videochat og bruk av nettbrett, så kan man ikke si annet enn at Kubrick traff spikeren på hodet.
– I’m sorry, Dave. I’m afraid I can’t do that.
Stanley Kubricks arbeid var visjonært i 1968, og 2001: En romodyssé er et viktig verk i filmhistorien som har inspirert mange senere filmer, både når det gjelder hvordan en science fiction-historie fortelles, og når det kommer til effektbruk.
Den svært stilistiske og stille filmen, det er omkring 40 minutter tale fordelt på filmens 160 minutter, kan bli for høytflyvende fore noen, og 2001: En romodyssé er en film du kanskje må se minst to ganger før du forstår den.
Men filmens tematikk om menneskets plass i universet og bruk av kunstig intelligens, har vist seg å være tidløse temaer, som fungerer like godt i dag som de gjorde for 45 år siden, og jeg er sikker på at den er like interessant å se 45 år fra nå også.
Les også: Topp 5: Romskip
Andreas: Det vil alltid vere folk som hevdar at sci-fien i lista vår ikkje er hard nok – folk som kallar Star Wars for fantasy (eg kan sjå det argumentet), og som omtrent synest at NASA er for mjuk i framstillinga av vitskapen sin.
Til dei vil me gjerne presentere denne Twitter-profilen, som leverer 140-teiknspitchar til filmar som er ekstremt hard science fiction, men som samtidig kanskje tek litt av moroa ut av det som er spennande med ulike former for såkalla spekulative fiksjonshistorier.
Lacking willing test subjects, a scientist is driven to test an experimental serum on his own body. It causes a rash, requiring cortisone.
— Hard Sci-Fi Movies (@HardSciFiMovies) October 12, 2013
A scientist purchases a DeLorean DMC-12. It fails to start.
— Hard Sci-Fi Movies (@HardSciFiMovies) October 9, 2013