Boktyven er på alle måter en velment film. Dessverre er den også ganske kjedelig og merkelig fri for dramatikk, til tross for dramatiske hendelser.
En kalkulert historie fortelles gjennom polerte bilder og snille skildringer av krigens gru. Både Sophie Nélisse, Geoffrey Rush og Emily Watson leverer gode rolleprestasjoner, men regissør Brian Percival gjør filmen for sentimental og likegyldig.
Dessuten er selveste Døden en merkelig fortellerstemme. Dette er et univers jeg ikke kan tro på, og da forsvinner mitt engasjement.
LES: Anmeldelsen av Vinterkrig
Krigen bryter ut
Tyskland 1938. Liesel (Sophie Nélisse) sendes til nye foreldre fordi moren må flykte fra nazistene.
Hans (Geoffrey Rush) er varm og inkluderende. Rosa (Emily Watson) er kald og avvisende.
Vi ser hvordan Liesel takler sin nye hverdag, vennskapet med nabogutten Rudy (Nico Liersch), krigen som bryter ut, og båndet hun knytter til jøden Max (Ben Schnetzer), som familien gjemmer i huset sitt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmen heter Boktyven fordi Liesel i all hemmelighet låner bøker fra borgermesteren og hans kone. Lesingen hjelper henne gjennom vanskeligheter, men fungerer ikke så godt som element i filmen.
Den er selv basert på en populær roman av Markus Zusak, og jeg tror manuset lider av å være sterkt komprimert. Noen av hendelsene hadde trengt mer luft rundt seg, men må av tidshensyn være korte og konsise.
Resultatet er at de ikke oppnår den emosjonelle slagkraften som de kanskje hadde i boka.
Kraftfull innsats
Både Rush og Watson spiller som forventet helt fine roller, som bare er litt kjedelig skrevet.
Sophie Nélisse imponerte meg kraftig i den canadiske filmen Den gode læreren i 2012, og gjør også her en kraftfull innsats i den krevende rollen som Liesel. Hun var bare 11 år da filmen ble innspilt, og må formidle sterke følelser.
Nélisse er et stort talent, som vi forhåpentligvis får se mye av i årene som kommer. Det er ikke hennes skyld at Boktyven ikke når de store høydene.
LES: Anmeldelsen av Lore
Mitt hovedproblem med filmen, er hvordan den forsøker å være for søt, sjarmerende og ufarlig om det den handler om.
Selv når det som skjer får kullsorte konsekvenser, forsøker regissør Percival å mykne opp, blant annet med Dødens poetiske fortellerstemme.
Det er verdt å merke seg at den tyske filmen Lore, som også handler om barn og krigskonsekvenser, er førti ganger sterkere enn Boktyven. Se den i stedet!
