Under innspillingen av filmen Fast Times at Ridgemont High (1982) valgte den da 18 år gamle Nicolas Coppola å bytte navn. Medskuespillerne ertet ham for å være nevøen til berømte Francis Ford Coppola.
Selv om hans lille birolle bortimot ble kuttet helt ut av den endelige filmen markerte ungdomskomedien starten på en lang og interessant karriere for Nicolas Cage.
Siden 1982 har Cage spilt i over 80 filmer, selv uten det store gjennombruddet arbeidet han hardt som skuespiller gjennom hele 80-tallet. Birdy (1984), Peggy Sue Got Married (norsk tittel: Peggy Sue ble gift, 1986) og Raising Arizona (norsk tittel: Arizona Junior, 1987) er tre av hans mest kjente filmer fra jappetiåret. I David Lynch-filmen Wild at Heart (1990) var Cage hele tiden regissørens førstevalg, og etter filmen kom ut fikk hans ukonvensjonelle spillestil fikk utfolde seg i full prakt.
Kinosommeren 1982: Anmeldelse av Fast Times at Ridgemont High – sex, kjøpesenter og rock’n’roll
– [Jeg har] alltid vært tiltrukket til de lidenskapelige, nærmest ukontrollerbare romantiske figurene, og Sailor hadde mer av dette enn noen annen rollefigur jeg har spilt.
Et par år senere fikk Cage tilbud om å spille Superman i en ny superheltfilm regissert av Tim Burton, et prosjekt som strandet før innspillingen kom i gang. For øvrig gav skuespilleren navnet Kal-El til sin nyfødte sønn i 2005.
Sa nei til Jim Carrey
Et par år etter Burton-tilbudet takket Cage nei til å spille mot Jim Carrey i Dum og Dummere. I 1995 ville han heller spille en alkoholisert manusforfatter i Leaving Las Vegas. Rollen som Ben Sanderson, mannen som drar til gamblingbyen for å drikke seg i hjel, førte til Oscar- og Golden Globe-pris for beste mannlige skuespiller.
En viktig anerkjennelse i filmbransjen som Cage i et intervju fra 2010 med nyhetsnettsiden Huffington Post avfeide som uviktig for ham selv.
– Det er ikke viktig for meg. Om du lager filmer for å vinne en Oscar, så har du helt feil utgangspunkt.
Led Zeppelin blir i samme intervju hentet frem som en inspirasjonskilde for skuespilleren og hans skuespill. Drømmen er å drive filmskaping på samme måte som hard rock-bandet har skapt musikk.
– De var verdens største band og de har forblitt intime og mystiske. Fordi de gjorde det på sin måte, uten å ta råd eller hjelp fra noen. Det beundrer jeg.
(artikkelen fortsetter under videoen fra Oscar-utdelingen i 1996)
Tiden etter Nicolas Cage vant Oscar for sin rolle i Leaving Las Vegas preges av filmjobber med store lønnsslipper. Påkostede actionfilmer som The Rock (1996), Con Air (1997), Face/Off (1997), Snake Eyes (1998) og Gone in Sixty Seconds (2000) gav Cage et enormt internasjonalt publikum – spesielt i Asia. Tilhengere fra det fjerne østen tropper opp i hopetall når skuespilleren viser seg i forbindelse med promotering av nye filmer.
I årene etter år 2000 kom et par mer seriøse dramafilmer, flere av dem svært kritikerroste. Biografifilmen Adaptation (2002), hvor Cage spiller rollen som Charlie Kaufman, gav ham hans andre Oscar-nominasjon. Denne gangen tapte han likevel for Adrian Brody som spilte i Pianisten.
En ufrivillig internettkjendis
Da den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert anmeldte filmen trakk han frem Cages talent som en viktig grunn til at filmen ble så vellykket.
– Lister over vår tids beste mannlige skuespillere inneholder som regel De Niro, Nicholson og Pacino. Hvor ofte ser du navnet til Nicolas Cage? Han burde alltid være der oppe.
– Cage har to innstillinger på skuespillet sitt, intens og mer intens. Jeg liker dem begge. Han er en skuespiller uten fartsgrense!
Nyinnspillingen av skrekkfilmen The Wicker Man (1973/2006) ble slaktet av anmeldere og gikk særdeles dårlig på kino. Likevel er det nettopp denne filmen som har bidratt mest til Cages oppsving i popularitet de siste årene.
Nettsamfunnet som Reddit har økt interessen rundt Cages distinkte skuespillerstil ved å etablere et eget underforum med navnet «One True God»: videoklipp remikses over en lag sko og bilder blir til internettmemer.
ANMELDELSE: Ghost Rider 2: Spirit of Vengance (2012) – Cage er en dårlig parodi på seg selv
– Jeg aner ikke hvorfor dette skjer, men min mening er: «When in Rome … if you can’t beat ’em, join ’em».
Intervjueren fra den britiske avisa The Guardian peker på at det aller meste som finnes av slike humoristiske nettsider omtaler skuespilleren i kjærlige ordelag.
– Vel, det er sant. Men det er kjærlighet med enorme mengder ironi.
Nettopp det beskriver kanskje forholdet mange har til skuespilleren i dag.