Sorg og glede har et utgangspunkt som nesten er for vondt til å tåle, basert på den danske regissøren Nils Malmros og hans kones personlige tragedie.
Men til tross for dette, handler ikke filmen først og fremst om sorg. Den handler om sympatisk godvilje, dyp medmenneskelighet og, fremfor alt, urokkelig kjærlighet.
Derfor er Sorg og glede en uventet oppløftende film, fylt av håp der man kanskje hadde forventet å finne håpløshet.
LES: Lagde film om sitt livs tragedie
Opplever marerittet
Filmregissøren Johannes (Jakob Cedergren) opplever marerittet når kona Signe (Helle Fagralid) tar livet av deres 9 måneder gamle datter i et psykotisk anfall.
Men i stedet for å la seg knuse av sorg og raseri, tar Johannes opp kampen for å forhindre at kona dømmes til en forvaringsdom.
For å få oss til å forstå hvorfor, tar historien oss tilbake til hvordan de møttes, og gir oss bakgrunnen for deres kjærlighet og hendelsene som ledet opp til tragedien.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Innledningsvis ble jeg satt ut av de tilsynelatende manglende følelsesutbruddene. Barnedrapet, som ikke skildres, avleder merkverdig svake og nøkterne reaksjoner. «Uff da, det var da leit. Men vi skal nok komme oss gjennom dette.»
Men dette er ikke filmens hovedfokus. Det er veien videre som er det viktige. Og måten figurene kommer seg videre på, er beundringsverdig.
Regissør Nils Malmros har altså laget filmen basert på personlige erfaringer på begynnelsen av 1980-tallet. Han vet selvsagt best hvordan dette opplevdes.
Rettes ingen pekefingre
Filmen utforsker det som skjedde i forkant av tragedien, hvor Johannes er opptatt med filminnspilling og kanskje ikke ser faresignalene.
Historien viser hvor vanskelig det kan være å tyde psykisk sykdom og hvor komplisert det er å jobbe seg opp etter en slik alvorlig og monumental hendelse.
Men det rettes ingen pekefingre her, bortsett fra de regissøren retter mot seg selv. Alle er ofre.
Sorg og glede er en sterk film som gjør inntrykk, og fremtvinger tanker om egne reaksjoner i en slik situasjon.
At Nils Malmros har maktet å lage denne filmen med en rasjonell og nyansert tilnærming, er imponerende. Skuespillerne greier også å gestalte interessante figurer som det er mulig å tro på.
Og selv om historien starter dypt tragisk, går man til slutt ut fra kinosalen med fornyet tro på livet.
