Forbruk! Konsumér! Bruk mer penger! Enkelt fortalt er dette amerikanske økonomers mantra for å få bukt med finanskrisen. Økonomisk vekst innebærer økt produksjon og forbruk av varer og tjenester, og økonomisk vekst må vi ha – må vi ikke?
I Opprørske oldemødre følger vi de to, nesten 90 år gamle damene, Hinda og Shirley, som lurer på om evig økonomisk vekst er mulig og om samfunnet virkelig trenger det. Hva skjer med jordkloden hvis vi fortsetter å vokse? Fulle av bekymring for fremtiden til sine oldebarn, legger de ut på en reise i USA for å finne svar.
Denne reisen er blitt til en sjarmerende, litt irriterende, men morsom film som ihvertfall fikk meg til å tenke over mitt eget forbruk.
Morsomt konsept
Opprørske oldemødre begynner med at Shirley og Hinda diskuterer hva økononisk vekst er og hvorfor denne veksten er viktig for samfunnet. Ingen av dem klarer å forstå hvorfor, og derfor snakker de med finansmenn, økonomer, professorer og også vanlige folk på gata.
For å utfordre den økonomiske teorien om at man må shoppe mer for å få økonomisk vekst, tar de etter hvert turen til finansdistriktet Wall Street i New York for å få svar på spørsmålet: «hvorfor må vi fortsette å vokse?»
Konseptet til dokumentaren er morsomt og annerledes, men settingen virker veldig konstruert. Jeg reagerer på at Shirley og Hinda blir fremstilt som forvirra oldemødre som først nå har begynt å fundere over spørsmålene de stiller.
Sannheten er at de har vært politiske aktivister i mange år, noe filmens engelske tittel Two Raging Grannies hinter om. Raging Grannies, som Shirley har vært medlem av i ti år, er nemlig en gruppe fred- og miljø-aktivister der medlemmene kler seg opp i klær som gjør narr av stereotypien på eldre kvinner.
Valget om å ikke fokusere på organisasjonen er bevisst, siden Hinda og Shirleys eskapader ikke er i regi av Raging Grannies, men det etterlater et hull i fortellingen om hvem disse to kvinnene er og hvorfor de fokuserer på de temaene de gjør.
Anmeldelse: The Act of Killing – En uforglemmelig triumf av en dokumentarfilm!
Irriterende småkjekling
Regissør Håvard Bustnes tar oss nært innpå Hinda og Shirley i dokumentaren. Vennskapelig diskusjon, kjekling og kakling dominerer praten mellom de to, og dette er til tider litt slitsomt å høre på. Noen ganger ble de redusert til de surrete gamle damene de ser ut til å være.
Jeg lar meg spesielt irritere av Shirleys naive tilnærming til tema, men på den andre siden gjør det da større inntrykk når hun kommer med dypsindige uttalelser om verdenen vi lever i.
Bustnes maler også et fint, men melankolsk bilde av alderdom i dokumentaren. Med nære skudd av hovne føtter og fingre forvridde av leddgikt, skaper han et rørende bilde av hvordan det er å være gammel, men likevel ha store ambisjoner for fremtiden.
Filmen setter også dagens situasjon i et historisk perspektiv når Shirley forteller barnebarnet om den store depresjonen på 30-tallet, og når de ser et Youtube-klipp av Kennedys tale om at bruttonasjonalprodukt ikke er en god målenhet for å måle menneskers livskvalitet.
Les også: Topp 5: Krigsdokumentarer
En film til ettertanke
Opprørske oldemødre er en annerledes dokumentar om finanskrisen, verdensøkonomi og ressursbruk. Vi får kanskje ingen klare svar, men filmen får deg til å tenke, og det er nå kanskje også regissør Håvard Bustnes mål.
Tempoet i filmen er, i likhet med de gamle damene, litt tregt, men den er likevel et friskt pust i jungelen av tunge dokumentarer om vår økonomiske fremtid.
Jordas ressurser tillater ikke at vi vokser for alltid. Hvis alle land i verden hadde hatt et like høyt forbruk som USA har per innbygger, ville det krevd ressursene av fire, fem jordkloder – tenk litt på det.
