Da katastrofefilmen Twister kom i 1996, var det en relativt underholdende kinoopplevelse som ikke bød på de største utfordringene når det kommer til hjernekapasitet.
Det var en type katastrofefilm man ikke hadde behov for å se igjen, og i motsetning til Volcano og Dante’s Peak fra 1997 som handlet om det samme, så kom det heldigvis ingen ny tornadofilm i følge med Twister på 90-tallet – det er fordi de sparte den til nå.
Into the Storm handler om nøyaktig det samme som filmen fra 96, tornadojegere som vil dokumentere hvordan en tornado ser ut fra innsiden – i stormens øye.
Historien har du altså hørt før, og filmen klarer ikke å engasjere, på tross av strålende visuelle effekter.
«Den største tornadoen i historien»
I den lille byen Silverton i Oklahoma forbereder innbyggerne seg til avslutningssermonien for avgangselevene ved byens lokale high school. Viserektor Gary Fuller har gitt de to sønnene sine Donnie og Trey i oppgave å filme sermonien, i tillegg til å lage en tidskapsel med intervjuer, som skal åpnes om 25 år.
I nærheten gjør filmskaperen og tornadojegeren Pete seg klar for å filme stormen som er i ferd med å bygge seg opp. Med sin tornadosikre tanks av en bil skal han og teamet hans forsøke å filme på innsiden av en tornado.
Men stormen er selvfølgelig mye større og kraftigere enn forventet, og både filmskaperne og innbyggerne i Silverton får problemer når “den største tornadoen i historien” knuser byen til pinneved.
Les også: Topp 5: Tåpelige katastrofefilmer
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Endimensjonale figurer
For å prøve å sprite opp et oppbrukt konsept har manusforfatter John Swetnam, som står bak manuset til mesterverket Step Up All In, slengt inn en far-sønn-fortelling og en ungdomsforelskelse i filmen.
Anmeldelse: «Step Up All In» – Handlingen i filmen er til å le av
Gary, spilt av Richard Armitage aka Thorin Okenshield, har et problematisk forhold til sønnen Donnie (Max Deacon), som på sin side er superforelsket i jenta Kaitlyn (Alycia Debnam Carey).
Når stormen inntreffer tvinges far og sønn til å ta et oppgjør med de vanskelige følelsene, men manuset er så flatt at det gir skuespillerne lite å jobbe med, og skuespillerprestasjonene er heller ikke gode nok til at de klarer å tilføre figurene sine noe mer dybde.
Underveis i filmen krysser Gary vei med filmskaper Pete, spilt av komikeren Matt Walsh, og han utvikler et slags vennskap med hans meteorolog Allison Stone. Sarah Wayne Callies (The Walking Dead, Prison Break), som spiller Allison, har null kjemi med Armitage, som på sin side opererer med steinansikt gjennom hele filmen.
For dumt
Into the Storm er regissert av Steven Quale, som sto for regien på selveste Final Destination 5. Han har brukt elementer fra «found footage»-sjangeren, der alt innhold tilsynelatende er hentet fra opptak gjort av kilder i filmen.
I en verden der «alle» har et kamera i lomma kan slike filmer fungere godt. Problemet oppstår når bruken av kameraet strider mot hva som er troverdig.
Hvis du holder på å bli sugd opp og drept av en tornado, så fortsetter du ikke å filme, da slipper du mobilen for å klamre deg fast med begge armene! Filmen er full av slike usakligheter som blir et irritasjonsmoment.
Anmeldelse: «Chronicle» – en levende og energisk film som ga meg skikkelig bakoversveis
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Gode visuelle effekter
Det visuelle i Into the Storm er det ingenting å utsette på – effektene er slående, og Regissør Steven Quale serverer en rekke imponerende sekvenser der stormen virkelig får vist sin styrke.
Når en rekke tornadoer slår seg sammen til én stor monstertornado, ser det uten tvil fabelaktig ut.
En annen scene, der en av rollefigurene sitter i en bil som dras opp helt mot toppen av tornadoen, og får et glimt av solen og de hvite skyene over stormen, før det bærer ned mot bakken igjen, er spesielt imponerende visuelt sett.
Gode effekter klarer imidlertid ikke å redde Into the Storm. Filmens dårlige manus og slette skuespillerprestasjoner, paret opp med at vi har sett historien før, gjør at denne katastrofefilmen rett og slett blir kjedelig.
Ikke en eneste gang ble jeg revet med av av filmens handling, og ikke et eneste øyeblikk var jeg bekymret for hvordan det skulle gå med menneskene i den.
