Pakistansk æreskultur får gjennomgå i regissør Ulrik Imtiaz Rolfsens Haram, et hardtslående drama som kanskje er mer opptatt av stereotypier enn nyanser.
Historien inneholder noen små, logiske brister, og noen litt tynne figurer, men Rolfsens knallharde fokus på et brennbart tema gir filmen en god intensitet.
Den er også flott fotografert, effektivt klippet og tøft lydlagt. Da er enkelte feilskjær lett og tilgi.
LES: Ulrik Imtiaz Rolfsen: – Jeg kjenner ikke behov for å bli stueren.
Må gjennopprette æren
Omar (Elias Ali) oppdager at søsteren Amina lever, ni år etter at hun rømmet for å unngå et tvangsekteskap.
Faren og onkelen krever at Omar og fetteren Khuram (Sohail Anwar) finner Amina og dreper henne for å gjenopprette familiens ære.
Samtidig går Omars rykte på en smell i Oslos kriminelle underverden.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dette er altså en videreføring av universet som Ulrik Imtiaz Rolfsen åpnet opp for oss i Izzat i 2005. Det handler om familie, ære, kriminalitet og en enorm dose dobbeltmoral.
Elias Ali spiller godt i en hovedrolle som er vanskelig å like. Omar går ikke av veien for å bruke vold og trusler for å oppnå sine mål, og er tilsynelatende blind for uhyrligheten i sin families æresbegrep.
Det er en utfordring å følge en hovedfigur man lenge ikke har sympati for.
LES: Anmeldelsen av Tomme tønner og Tomme tønner 2 – Det brune gullet
Rasismen florerer
Omars blonde kjæreste Silje (Katharina Gjesdal Lindström) representerer tilsynelatende den etnisk norske naivismen, som godtroende ser ut til å godta Omars stusselige forklaringer på sin egen livsstil.
Norske jenter og nordmenn ellers omtales i svært lite flatterende ordelag i miljøet som filmen skildrer.
Rasismen florerer i denne historien, og man kan spørre seg om Rolfsen er ute etter å advare eller provosere.
LES: Anmeldelsen av Jakten på Berlusconi
Det finnes elementer i filmen som irriterer meg, som at Omar og Khuram kjører en fremmed bil til Trondheim for og ikke etterlate seg elektroniske spor, men bruker likevel mobilen flittig.
Jeg sliter også med hvordan det på et tidspunkt bryter ut en nesten vilkårlig gangsterkrig, samt hvordan spenningen avbrytes med et merkelig besøk hos verdens verste baker.
Men Haram har en gjennomgående nerve som holder på interessen min, og skildrer et spennende miljø med personligheter som det både gjør godt og vondt å se på film.
