Ulrik Imtiaz Rolfsens kombinerer et voldelig gangstermiljø med nærgående familiedrama i sin nye film Haram, som har premiere på norske kinoer 3. oktober.
Filmen forteller historien om Omar, en oppegående og fremadsrettet ung kriminell som får vite at søsteren alle trodde var død fortsatt er i live. Han blir beordret av sin far til å finne søsteren og ta livet hennes, for å gjenopprette familiens ære.
– Man hører så mange historier om jenter som blir undertrykket og hva som skjer med dem, men jeg ble veldig fascinert av tanken over hva om denne fyren, denne broren, allerede var en gangster? Hvordan ville han reagere, forteller Rolfsen i et intervju med Filmpolitiet.
Anmeldelse: «Haram» – Pakistansk æreskultur får gjennomgå
Blir aldri stueren
Rolfsen har blitt kritisert for sine skildringer av norskpakistansk miljø og kultur. Beskyldningene handler om at han ikke skaper et korrekt bilde av hvordan pakistanere i Norge egentlig lever.
LES OGSÅ: – Norske serier er ufarlige.
– Jeg tror ikke så mange spør Quentin Tarantino om hvor realistisk Pulp Fiction er, men når det er sagt så forstår jeg at det er et betent tema. Folk blir forbanna på meg. Det er de allerede!
– Jeg er ikke ansvarlig for å vise hvordan alle har det eller hvor realistisk noe er, påpeker han.
Kritikk er noe han har måttet leve med hele livet.
– Hele oppveksten hadde jeg en streng mor som var veldig kravstor til kunstneriske uttrykk. Jeg innbiller meg at jeg har blitt ganske hardbarket av det, men jeg blir jo berørt.
(artikkelen fortsetter etter bildet)
– Samtidig prøver jeg å tenke at en anmelder bare er et menneske, og at publikum er et mye større, mangehodet troll. Selv om noe får slakt kan det likevel bli en publikumssuksess. Det var det som skjedde med Taxi.
Det største kicket kommer fra ukjente mennesker som møter ham i køen på Rema 1000 og forteller at arbeidet hans er fantastisk. Anerkjennelse er bra, men han ser ikke seg selv som noen norsk Oscar-kandidat.
– Jeg kjenner ikke behov for å bli stueren innen norsk film. Det er veldig viktig for meg å lage film som jeg selv har lyst til å se, og jeg har mulighet til å gjøre det. Jeg lager ikke film for filminstituttet, men for publikum. Hittil har det gått bra, påpeker han.
Ulike typer syndighet
«Haram» er arabisk og betyr «syndig» eller «forbudt». I filmen skildres mange ulike typer syndighet på hardt og brutalt vis. De ulike typene syndighet er en viktig del av karakterene i filmen.
– Det jeg var interessert i var å vise hvilke ting som er haram og hva slags liv disse ungdommene vokser opp vi. Veldig mye av det vi synes er lovlig og nyter i Norge er for dem syndig og forbudt. Det gjør at de lever et helt annet liv.
– Men når det kommer til drap har de ikke en like kraftig følelse av haram. Æresdrap skjer ofte, så det er litt rare greier, forteller Rolfsen.
Rolfsen tror ikke nødvendigvis at æresdrap er knyttet til norskpakistansk gangstermiljø, men ønsket å undersøke om medlemmene av det kriminelle miljøet hadde noe mer ved seg enn man først skulle tro.
– De personlighetene som trekkes til et gangstermiljø har ofte interesse i å gjøre ting selv, mens pakistansk kultur består av å være litt robotaktig. Man skal gjøre hva kulturen sier. Omar er allerede en opprører. Det var det jeg var ute etter. Hvordan må en fyr som allerede er opprører te seg i en situasjon der han må være en robot?
Feig og truende på samme tid
Rollefigurene i Haram har vært utviklet i samarbeid med skuespillerne for å gjøre miljøet som skildres mer autentisk.
For Katarina Gjesdal Lindstrøm (Silje) og Sohail Anwar (Khuram) ble dette deres første møte med filmens verden. Lindstrøm hadde drevet med teater i mange år, men Anwar hadde ingen skuespillererfaring fra før.
– Dette var veldig nytt for meg, men moro. Det var spennende å jobbe med Ulrik, Abu (Abubakar Hussain, journ. anm.) og Katarina, forteller Anwar.
(artikkelen fortsetter etter bildet)
Abubakar Hussain, kjent fra talkshowet Tabu med Abu på NRK Nett-TV, spiller gangsteren Amiir, en rolle han først spilte i Izzat. Å gjenta rollen betydde å finne balansen mellom feig og truende.
– Han har gått fra å være pyse til å bli gangsterleder. For meg var det viktig å finne en mellomting mellom å være gal i huet og samtidig litt pyse.
– Hvordan får man til det?
– Du er ikke oppe i folk og sier «hei, hva skjer?», du er mer på avstand, litt rolig, litt tilbakeholden, påpeker Hussain.
LES OGSÅ: Anmeldelse av Den siste revejakta.
Har noe å si
Selv om filmene Izzat og Haram handler om det norskpakistanske miljet er ikke Rolfsen ute etter å være en som utelukkende lager «innvandrerfilm». Grunnen til at han velger å fokusere på disse miljøene er fordi han kan si noe om dem.
– Nordmenn generelt er fryktelig redde for å tre inn i norskpakistansk kultur i frykt for å bli kalt rasister. De føler de må ha 100% belegg for at det som skjer er 100% sant.
– Jeg er i den situasjon at jeg kan ta disse kulturene å leke med dem, fordi jeg har pakistansk far. Jeg kjenner kulturen. Egentlig vil jeg ikke være så politisk, men jeg føler jeg har noe å si om dette miljøet, og en mulighet til å si det.
For Rolfsen kommer det beste dramaet ut av miljøer og situasjoner der noe står på spill. Dermed blir handlingen satt til farlige omgivelser der overtramp blir slått hardt ned på.
– Først og fremst ønsker jeg å underholde publikum, men jeg vil underholde dem med substans.
– De filmene som gjør det best i Norge handler om at noe står på spill. Jeg liker å lage film om situasjoner og miljøer der ting virkelig er farlig om du trår feil, forteller han.
– Vil du kalle dette en anti-gangsterfilm?
– Både med Haram og Izzat har jeg hatt som mål at folk ikke skal ha lyst til å bli gangstere etterpå. Jeg har ingenting imot å skildre vold på film, men jeg har noe imot å skildre vold positivt.
– Vold skal gjøre vondt, både fysisk og mentalt, og det skal ikke føles som noe lettvint. Jeg vil at folk skal kjenne på smerten over at vold utføres.
(artikkelen fortsetter etter bildet)
Viktig å gi håp til publikum
Selv om filmen skildrer en brutal og voldsom virkelighet avslutter den likevel på håpefullt vis. Æresdrapskulturen er i forandring.
– Det er de unge som forandrer det. Unge jenter og gutter som ser at dette er galt og ønsker å gjøre noe med det.
– Håp er viktig for meg. Jeg liker en lykkelig slutt. Publikum går på kino for å få halvannen time med god historie som kan løfte dem ut av en innimellom trist og traurig hverdag. Når man har det tungt er det fint å se en film og drømme seg bort.
– Du tenker kanskje å komme tilbake til dette universet igjen?
– Hvis du ser filmen helt gjennom ser du at jeg ganske eksplisitt lover bort at det kommer til å skje mer.
– Jeg kommer gjerne tilbake til dette universet igjen. Vi har handlingen klar, den blir heftig, men vi må få litt større budsjett denne gangen så det kan bli mer action-scener. Det gleder jeg meg til.