Den nederlandske filmen Kråkeungen tar opp hvordan både voksne og barn kan oppleve sorg, savn og sinne når noe vondt har skjedd.
Med filmen viser regissør og manusforfatter Boudewijn Koole at han tar barns følelser på alvor, og Kråkeungen kan derfor være en fin film for barn som har opplevd noe vanskelig.
En mor på evig turné
Jojo er en aktiv tiåring som elsker å løpe om kapp, er skikkelig god i vannpolo, og som er forelsket i ei kul jente som alltid tygger på en blå tyggegummi hun kan blåse store bobler med. Men Jojo har det ikke så lett.
Moren, som er countrystjerne, er på en evig turné i USA, og faren er nesten alltid sint, og har nesten aldri lyst til å bruke tid med Jojo. Han må stort sett klare seg selv, for det er ingen voksne som tar oppvasken, vasker klær eller lager matpakke.
En dag finner Jojo en skadet kråkeunge som han tar med hjem. Han må gjemme fugleungen for faren, for kjæledyr får han ikke lov å ha, men i skjul utvikler han et nært vennskap med kråkeungen som han kaller Krakse.
Det er umiddelbart tydelig at både Jojo og faren har vært gjennom noe vondt, som ingen av dem er rustet til å takle. Filmskaperne røper ikke hva som har skjedd før mot slutten av filmen, men vi får tidlig bange anelser om hva som ligger bak det dysfunksjonelle forholdet mellom far og sønn.
Anmeldelse: «De kjempende» – Fint om ungdommens usikre fremtid
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Dubbet til norsk
Kråkeungen er dubbet til norsk for å gjøre den mer tilgjengelig for norske barn. Det er forståelig, men også litt synd og kanskje til og med unødvendig med tanke på at filmen er myntet på unge fra elleve år og oppover.
Rick Lens er svært oberbevisene i rollen som Jojo, og jeg skulle gjerne ha sett filmen med hans nederlandske replikker istedenfor den norske dubbingen, som aldri blir noe bedre enn helt grei.
Loek Peters, som spiller faren til Jojo, er også god i sin rolle og maler et realistisk bilde av en voksen mann som hverken klarer å ta vare på sønnen sin eller seg selv.
Anmeldelse: «Boyhood» – Et mesterlig fortalt stykke filmkunst
Realistisk om barns følelsesliv
Filmen har flere tøffe og realistiske scener, men tempoet i Kråkeungen er saktegående.
De langsomme kameraføringene som hele tiden dveler ved Jojos ansikt kan nok bli direkte kjedelig for enkelte barn, men forhåpentligvis når historien likevel ut til de barna som trenger det.
For dette er en film som tar barna på alvor, som ikke undervurderer sitt unge publikum. Og med sin virkelighetsnære tilnærming til barns følelsesliv er Kråkeungen en kjempefin film for foreldre og unge som har vært gjennom noe vanskelig.
