Den ungarske filmen Tvillingenes dagbok er en sterk skildring av to brødres opplevelser under andre verdenskrig. Det er slett ingen solskinnshistorie, men svært kaldt og dystert.
Faktisk blir det nesten parodisk hvor utrolig harde alle figurer i filmen er. Historien beveger seg i menneskehetens ytterpunkter, der ingen har varme og godhet og avse.
Men selv om det av og til tipper over, lykkes filmen med å formidle ubarmhjertige konsekvenser av krigens galskap, sett gjennom barneøyne.
LES: Anmeldelsen av Lore
Blir satt bort til bestemor
Det er 1944 og to tvillingbrødre (László og András Gyémánt) blir plassert hos en bestemor de aldri har møtt. Der blir de satt til hardt arbeid av bestemoren (Piroska Mólnar), som hater sin datter og kaller barnebarna konsekvent horunger.
Tvillingene bestemmer seg for å herde seg selv for å kunne takle påkjenningene fra ondskapen rundt dem, og gjennomgår en gradvis forandring fra uskyldige barn til tøffe ungdommer.
Og alt som skjer skriver de fullstendig åpent og ærlig om i en dagbok.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Vi møter et Ungarn i oppløsning, der samfunnsnormene er borte, og alt handler om å overleve. Filmen gir et troverdig bilde av grunnlaget for tvillingenes forandringstrang.
László og András Gyémánt spiller godt med det de har av naturlig utstråling og skuespillertalent, i god regi av János Szász.
Det gjør vondt å se guttenes skrikende omsorgsbehov, og hvordan de erstatter mangelen på det med en stadig hardere holdning til alle rundt seg.
Mister litt troverdighet
Det hender noen ganger i filmen at den menneskelige kulda overdrives. Tragediene står i kø, tristessen er endeløs, og noe av det er dessverre nesten litt lattervekkende.
Tvillingene hevner seg på urett på måter som gjør at figurene mister litt troverdighet. Og en bombe mot slutten av filmen er nesten parodisk velplassert.
Men den overhengende historien er sterk nok til at disse detaljene ikke ødelegger for mye.
LES: Anmeldelsen av Det hvite båndet
Tvillingenes dagbok er nydelig fotografert av Christian Berger, som også filmet Michael Hanekes sort/hvite Det hvite båndet. Men nå skildres Ungarn anno 1944/45 i bleke farger i cinemascope, der tidskoloritten er upåklagelig.
Virkemidlene er for det meste tilbakeholdne, og i enkelte tilfeller smart uttenkt, som å vise skygger av tyske bombefly på bakken i stedet for fordyrende flyeffekter i lufta.
Men i fokus står tvillingene, som gjennomgår en interessant utvikling. Det kan kanskje være litt vanskelig å tro helt og fullt på dem, men de er uansett interessante produkter av sine omgivelser.
