Fasandreperne er oppfølgeren til Kvinnen i buret, der vi ble kjent med forfatter Jussi Adler-Olsens figurer Carl (Nikolaj Lie Kaas) og Assad (Fares Fares), som undersøker uløste krimsaker i Avdeling Q.
I denne filmen må de bryne seg på nok et mysterium, som er spennende nok til å holde på interessen gjennom 119 effektive minutter.
Fasandreperne byr kanskje ikke på mange overraskelser, og gåten er åpenbar, men Lie Kaas og Fares er et godt radarpar, og regissør Mikkel Nørgaard har greid å lage en underholdende krimfilm som fokuserer mer på hvordan saken løses enn på hva løsningen er.
LES: Anmeldelsen av Kvinnen i buret
Leter etter vitne
Carl begynner å pirke i en 20 år gammel drapssak mot Assads vilje. Men snart finner de ut at noe skurrer.
Sporene leder til en kostskole for rikmannsbarn, der noen av aktørene nå er blant Danmarks mektigste næringslivstopper.
De må lete etter Kirsten, en gammel elev og et potensielt vitne fra den gangen, som tilsynelatende har vært forsvunnet siden drapene skjedde. Men plutselig er det flere som leter etter henne.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Som i den forrige filmen, er krimgåtens løsning rimelig lett å finne, lenge før Carl og Assad er i nærheten. Men det er fordi publikum vet mer enn dem.
Filmen gir oss nemlig tilbakeblikk til kostskoletiden, der vi ser hvordan Kirsten blir kjæreste med Ditlev, som sammen med kompisene Ulrik og Bjarne bedriver fritiden med voldelige aktiviteter.
De er en slags dansk utgave av gjengen i filmen Heathers, som aldri nevnes her, men som kom seks år før hendelsene, og kan godt ha vært en inspirasjonskilde for figurene. Og den unge Kirsten spilles av Sarah-Sofie Boussnina, som faktisk ligner en ung Winona Ryder!
Tilfører tyngde
Nåtidsversjonene av Ditlev og Ulrik spilles av henholdsvis Pilou Asbæk og David Dencik, som er blant Danmarks dyktigste skuespillere.
De tilfører rollene tyngde, og gjør at jeg tror på deres sleiphet, ondskap og uberegnelighet, samtidig som vi kan tro på at de innehar egenskapene til å være smellrike samfunnstopper.
Det er kanskje ikke spesielt originalt å skildre rike som skruppelløse individer, og det er kanskje mest en arbeiderklassedrøm å se dem skildret slik på film, men med Asbæk og Dencik foran kamera, er det overbevisende nok.
LES: Anmeldelsen av The Salvation
Som i den første filmen, er Lie Kaas og Fares en velfungerende duo, ikke på tross av sine ulike personligheter, men på grunn av forskjellene. Vi får stadig små drypp som beriker historien og utdyper figurenes personligheter.
Men hovedfokus er den gjeldende krimgåten, og Fasandreperne inneholder nok interessante faktorer til at oppmerksomheten holdes på et rimelig greit nivå.
Regissør Mikkel Nørgaard turnerer spenningen godt i en ny, vellykket «scandinavian noir».
