Jeg vil så gjerne elske alt regissør Ridley Scott gjør. Men hans bibelske epos Exodus: Gods and Kings er en skuffelse.
Det er for så vidt spennende å se film laget i en slik enorm skala, men historien som fortelles mangler nerve, selv om Christian Bale gjør det han kan i en vanskelig rolle.
Filmen er proppfull av digitale effekter som veksler mellom å imponere og gremme. Og så er det ikke til å komme fra at bibelhistorien den er basert på mest av alt ligner middelmådig fantasy.
LES: Anmeldelsen av Hobbiten: Femhærerslaget
Tar seg flere friheter
Dette er altså historien om Moses, og hvordan han frigjorde isrealittene fra fangenskap i Egypt og la ut på vandring mot det lovede landet.
Her finner vi både den brennende busken, bibelske plager og sjøen som deler seg, men manuset tar seg nok flere friheter i forhold til kildematerialet.
Her er fokuset rettet mot to unge menn som er så godt som brødre, men ender opp som bitre fiender. Frihetsforkjemperen Moses på den ene siden og den maktbegjærlige faraoen, Ramses (Joel Edgerton), på den andre.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Christian Bale spiller en stille Moses, som motvillig tvinges inn i en uventet rolle. Han skildres som tvilende til all overtro, men omvendes når Gud kommer til ham i form av en liten gutt, som for øvrig fremstår som regelrett slem, hensynsløs og menneskefiendtlig.
Bale spiller alltid med stor intensitet og troverdighet, og gjør Moses til en mer jordnær og rotfestet figur enn f.eks. Charlton Hestons legendariske Moses-figur fra De ti bud (1955).
Jeg synes at også Joel Edgerton gjør en fin rolle som Ramses, som effektivt skildrer faraoens maktbegjær.
Svake kvinneroller
Ikke alle skuespillerne er like overbevisende. Det er umulig å ta John Turturro seriøst som den gamle faraoen. Aaron Paul er bortkastet som Josva.
Og så måtte jeg bare le når Ewen Bremner, Spud fra Trainspotting, dukket opp som egyptisk medisinmann med skotsk aksent!
Kvinnerollene, som pleier å være sterke i Ridley Scotts filmer, er usedvanlig svake denne gangen.
Både Moses og Ramses gifter seg med vakre kvinner som aldri blir annet enn veggpryd, mens Scotts Alien-heltinne Sigourney Weaver spiller en rolle som bare forsvinner.
LES: Anmeldelsen av En due satt på en gren og funderte over tilværelsen
Nå er det slik at de fleste skuespillerne nødvendigvis forsvinner i denne filmen, for skalaen er så vanvittig stor at de av og til blir som bittesmå plastfigurer.
Det er åpenbart at det er lagt ekstremt mye jobb i kostymer, kulisser og visuelle effekter. Exodus: Gods and Kings ser bibelsk bra ut, enten det er enorme slagscener, gresshoppeinvasjon, eller deling av sjø som står på dagsorden. Unntakene er sekvenser som fremstår i overkant digitale og kunstige.
Filmen virker uforholdsmessig kald og pregløs. De fleste figurene blir aldri mer enn diffuse omriss. Det er foruroligende at filmens mest følelsesladde øyeblikk kommer i form av en tekstplakat, der Ridley Scott dediserer filmen til sin bror, Tony Scott, som døde i 2012.
