Pride er basert på en sann historie om en gruppe homofile aktivister som samlet inn penger til gruvearbeiderne og deres familier under den britiske gruvearbeiderstreiken på 80-tallet.
Filmen er en varm fortelling om samhold og solidaritet, og om hvordan en felles kamp kan hjelpe å bryte ned fordommer.
Les også: Topp 5: LGBT-filmer – Sex, kjønn, identitet, liv og kjærlighet!
«Pits and Perverts»
Den britiske gruvearbeiderstreiken var en hard drakamp mellom Margaret Thatchers regjering og Storbritannias mange gruvearbeidere, på grunn av kutt i subsidiering og stenging av en rekke kullgruver. Streiken pågikk et helt år, og siden regjeringen hadde fryst fagforeningens midler, måtte streikende gruvearbeidere og deres familier basere seg på donasjoner for å overleve.
Pride følger Joe (George MacKay), en homofil konditorstudent på vei ut av skapet, som endelig finner et sted å høre hjemme når han møter Mark Ashton (Ben Schnetzer) og vennene hans, i det de er i ferd med å starte foreningen Lesbians and Gays Support the Miners (LGSM).
Sammen går de inn for å finne en gruveby de kan støtte, som er villig til å motta veldedighet fra «de perverse homofile». Til slutt kommer de over landsbyen Onllwyn i Wales, der en gjeng koselige damer i innsamlingskomiteen takker ja, og inviterer Mark og den fargerike gjengen hans på besøk.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Gode skuespillere
Skuespillerprestasjonene i filmen er jevnt over gode. George McKay overbeviser som usikker tenåring på veien mot å finne seg selv, mens Andrew Scott er spesielt rørende i rollen som walisiske Gethin, som besøker Wales for første gang etter at han kom ut av skapet.
Dominic West spiller Gethins kjæreste Jonathan Blake, som var den første som ble diagnostisert med HIV i Storbritannia. West er fabelaktig som den sprudlende og varme mannen, som får selv de mest surmaga bondetampene i Onllwyn til å danse.
I tillegg må også Imelda Staunton og Bill Nighy nevnes. De to er supersjarmerende som de fremste forkjemperne mot fordommer i den lille gruvelandsbyen.
Vennskap og solidaritet
Behandlingen av de streikende gruvearbeiderne på 80-tallet var ikke bra, og det var på ingen måte behandlingen av de homofile heller. Det var ikke lenge siden homofili var ulovlig og det ble av mange fortsatt ansett som noe sykt og unormalt.
Hvis du ikke var hetero var den seksuelle lavalderen 21, istedenfor 16, og «homoseksuelle handlinger» i offentligheten var fortsatt forbudt, AIDS-frykten var enorm – trakassering var hverdagskost for mange.
Alt dette tas opp i Pride, men vies ikke veldig stor plass. Gjengen i LGSM møter motgang underveis, og det finnes også innbyggere i Onllwyn som heller vil dø enn å spise brød kjøpt for «homsepenger», men det største fokuset i filmen ligger på fellesskapet, vennskapet og samhørigheten.
For Pride er ikke ment å være en dyster dramafilm om livets harde realiteter, dette er en gla’film med en historie som er ment for å varme om hjerterota, og det gjør den virkelig. Akkompagnert av toner fra kjente 80-tallsslagere ga filmen meg der og da en tro på at alle verdens fordommer kan brytes ned, og det er en euforisk følelse å sitte igjen med.
