Med flere flotte skuespillerprestasjoner, en rik historie, nydelige kulisser og en drivende god femme fatale, er det mye som ligger til rette for at Gentlemen burde være en opplevelse i kinosalen.
Problemet er at historien blir for hektisk fortalt og drukner i filmens kontinuerlige lek med tidslinjer, stilskifter og smårotete rollegalleri.
ANMELDELSE: CALL GIRL – Regissør Mikael Marcimains forrige film
Vi kastes inn i historien i Stockholm, 1978. En forslått forfatter sitter i en leilighet, han har mistet sine venner og frykter for sitt liv.
Han forteller sin historie. Om hans vennskap med opportunisten Henry Morgan (David Dencik) – en mann som forelsket seg i kjæresten til en ekkel storkapitalist da han var ung jazzpianist, og har levd i et «katt og mus»-forhold til den mektige mannen siden da.
Det er også en fortelling om de karismatiske Morgan-brødrene, svensk nazihjelp under krigen, en nedgravd skatt og en leilighet som holder usunt lenge på sine gjester.
Henry Morgan: – Natten er alltid en mulighet i denne leiligheten.
En bokklassiker i kinosalen
Jeg har ikke lest boken Gentlemen (1980), som er filmens manuskript. Klas Östergrens roman er smått legendarisk i hjemlandet, og holdes blant annet fram for å være fylt med festlige figurer, situasjoner og gode tidsbilder.
Og det er kanskje i denne overføringen at filmen har sitt største problem. Det blir så mange småhistorier, nye bekjentskaper og ulike tidskoloritter at filmen ikke makter å holde dem oppe.
Spesielt bror Leo Morgans kamp mot narkotika, og ettervirkningene av hippietiden, blir redusert til en halvgod sjangerøvelse, og står dårlig i stil til filmens ambisjoner. Det er også plagsomt hvor lite filmen får ut av den rike faunaen av venner som Henry Morgan omgir seg. De blir aldri mer enn hule skall.
Utvannet noir
I bunnen av filmhistorien ligger et solid og spennende plott – rett ut av film noir manualen. En ung mann som trekkes inn i en verden av bedrag og mord av en ung elskerinne. Og den bærebjelken holder seg stødig gjennom hele filmen. Men i tillegg skal vi innom Stockholmsk kjøkkenrealisme, svenske Woodstock-vibber og 70-tallets glade golfklubbliv.
For hver periode dyrkes den stiltypiske tidskoloritten fullt og helt, noe som gir meg følelsen av å se på et halvt dusin forskjellige svenske periodefilmer. Det er nesten som om regissør Mikael Marcimain har lagt på eget instagramfilter til hver periode. Det er her Gentlemen mister fotfeste og drukner sin spennende historie i en overkomplisert dans mellom filmatiske uttrykk.
Morgan er verdt å minnes
Henry Morgan er en kompleks og mystisk figur gjennom hele filmen. Hans mange vesen og uærlige lag med oppriktighet er svimlende, og David Dencik gjør en fantastisk rolle som den tidvis maniske gentlemannen. Høydepunktet er da Morgan overspiller sin hånd, og blir avslørt i møtet med sin nemesis Wilhelm Sterner (Boman Oscarson). Et kort, men minneverdig øyeblikk.
Filmen skal bli utvidet til en TV-serie for svenske SVT. Jeg vil tro serieformatets muligheter for å dvele lengre ved de mange historiene, og gi mere liv til de spennende bifigurene, vil kunne gjøre Mikal Marcmains fortelling godt. Det bor mye potensiale i dette materialet. Men som kinofilm blir Gentlemen en alt for stressa affære.
