Finnes det et krysningspunkt mellom tro og vitenskap, eller er det umulig å forene troen om at det finnes mer mellom himmel og jord med vitenskapens harde fakta? Dette er spørsmål den relativt ferske filmskaperen Mike Cahill stiller i science fiction-dramaet I Origins.
Cahill, som har både regi og manus på denne indieproduksjonen vil mye med filmen, og i starten er I Origins en sær og fin fortelling, som med en vitenskapelig tilnærming til temaet fanger min interesse. Dessverre famler filmskaperen på veien og isteden for en gripende fortelling om menneskets plass i universet, ender vi opp med en historie som ikke engasjerer hele veien i mål.
Øynene som kan forandre verden
Molekylærbiologen Ian Grey, spilt av Michael Pitt (Funny Games, Boardwalk Empire), forsker på menneskeøyet for å bevise dets evolusjon, og dermed motbevise kreasjonismens påstand om at øyet er et bevis på intelligent design og Guds eksistens.
På en Halloween-fest møter Ian Sofi, spilt av Astrid Bergès-Frisbey (Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides), en jente med helt spesielle øyne, som bergtar ham fullstendig. Han spør om å få ta bilde av øynene hennes, og på et blunk er de forelsket.
Sofi er rar, mystisk og spennende, men i motsetning til Ian tror hun ikke at vitenskapen kan forklare alle universets hemmeligheter. Hun tror på en åndeverden som eksisterer utenfor vår fatteevne, som bare noen få mennesker kan sanse, og hun er sikker på at hun og Ian har møtt hverandre i et tidligere liv.
De elsker hverandre høyt og intenst, men vi skjønner raskt at Ian ikke vil klare å holde ut med Sofis spontanitet og barnlige tilnærming til verden lenge. Likevel blir forholdet starten på noe som skal forandre Ians liv, og hans syn på verden, for alltid.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Manuset mister grepet
Både Michael Pitt, Astrid Bergès-Frisbey og Brit Marling, som spiller Ians labpartner Karen, gjør gode figurer i filmen. Forholdet mellom Ian og Sofi er en berg-og-dalbane av følelser, og det gnistrer mellom Pitt og Bergès-Frisbey i filmens beste scener.
Etter hvert faller manuset noe sammen, det blir for vagt og jeg sliter med å forstå hva som motiverer rollefigurene for valgene de tar. Flere av rollefigurenes handlinger virker ikke å ha rotfeste i dem selv, men i hvor Mike Cahil vil drive handlingen i filmen og det fungerer ikke.
Slutten er åpenbar
Historien i I Origins er delt i to, Ians liv før og etter Sofi, og det virker som om Mike Cahill glemmer noe på veien når han hopper fra den ene delen til den andre.
I første del av filmen ligger fokuset på Sofi, at hun mener hun kan fornemme åndeverdenen som omgir dem og at Ian også kan få muligheten til å se hva som er på den andre siden om han bare tør.
Anmeldelse: «Cloud Atlas» – Ambisiøs film om frigjøring og reinkarnasjon
Så tar filmen en vending i både tone og tema, og spørsmålet om Sofi har noen overnaturlige evner legges helt vekk. Nå er det reinkarnasjon og sjelevandring som står på agendaen. Øynene er sjelens vindu, sies det, og etter en serie dramatiske hendelser begynner Ian å utforske om han, gjennom menneskers øyne, kan bevise at sjelen eksisterer som noe mer enn bare impulser i hjernen.
Det er her Mike Cahill begynner å miste grepet, for filmens slutt og konklusjon er åpenbar fra øyeblikket Ian tør å vurdere sjelen og reinkarnasjon som en sannhet. Det som skal være filmens dramatiske aha-opplevelse blir derfor en flau sekvens som kjennes latterlig istedenfor gripende.
Når det er sagt så er det mye interessant med I Origins, og med et strammere manus kunne filmen ha fungert. Mike Cahill er en filmskaper som det er verdt å følge med på, og jeg er spent på hva han kan komme med på science fiction-fronten fremover.
