Aktiv dødshjelp er ett av helsevesenets store tabu. Noen roper mord, andre vil kalle det helsearbeid. Og det er barmhjertighetsdrapets mange ansikter det handler om i Irenes to liv.
En film som leverer noen nydelige personskildringer, men som ikke klarer å engasjere når det gjelder spørsmålet: Kan det være greit å hjelpe noen til å ta sitt eget liv?
Studenten og dødsengelen
Irene (Jasmine Trinca) er en ung italiensk student, med kjæreste og en forkjærlighet for lange svømmeturer langs stranda.
Men Irene er også Honey. En omreisende pleier som avliver lidende mennesker ved hjelp av Mexicansk hundegift.
De to livene holdes separat. Irene lyver til familie om studier i Roma og oppdiktede romkamerater. Og som Honey reiser hun Italia rundt på innbringende dødsoppdrag med giftbeger og plasthansker.
Alt foregår innenfor hennes etiske komfortsone, helt til hun tar på seg jobben med å avlive den aldrende Carlo Grimaldi (Carlo Cecchi). Han er nemlig ikke døende, han er bare livstrøtt.
Uten pasientens dødsdom å lene seg på, rakner det fullstendig for den unge dødsengelen, og hun prøver alt for å ikke få livet til den suicidale gamle mannen på samvittigheten.
Grimaldi: – Har du fått beroliget speiderjente-samvittigheten din?
90-tallsidol i regissørstolen
Regissør Valeria Golino spillefilmdebuterer med en stilsikker film. Hun lykkes i å komme tett innpå den grumsete gråsonen mellom prinsipper og følelser.
Hun treffer også godt med bildene. Filmens høydepunkt er da Irene og Grimaldi finner et øyeblikk av felles forståelse. Filmet i sin helhet gjennom en dus refleksjon i inngangsdøra.
Som skuespiller lyste forresten Valeria Golino opp flere Hollywoodfilmer på 90-tallet. Den som er glad i parodifilmer, vil kanskje huske at hun var så het at Charlie Sheen kunne steke egg og bacon på magen hennes i Hot Shots (1991).
Jasmine Trinca gjør en nydelig jobb som Irene. Hun er ordknapp, men har et kroppsspråk som tydelig får fram panikken som sakte stiger fram hos den barmhjertige morderen.
Etikk og indiepop
Musikksporet har også to liv. Kinosalen tynges av melankolsk klassisk musikk når pasientene tømmer sitt giftbeger. Og så løftes stemningen med fengende indiepop, av blant annet The Shins, når Irene er alene eller ute på byen. Et enkelt og effektivt grep som gir god kontrast mellom Irenes to virkeligheter.
Irenes to liv klarer ikke å få meg til og bry meg om de som avlives. De etiske dilemmaene omkring barmhjertighetsdrap forblir flate kulisser for Irenes angst for å ha tilrettelagt for Grimaldis planlagte selvmord.
De dødssyke pasientene er en temmelig grå gjeng som gjør lite annet enn å sovne inn. Og selv om Irene har sine kvaler, er det ingen som tar rollen som moralsk kompass i møte med aktiv dødshjelp.
Jeg savner engasjement og en etisk brodd i Irenes to liv, men klarer likevel å sette pris på et vellaget portrett av en ung kvinnes kamp med samvittighet og skyldfølelse.
Og Valeria Golino viser god teft i sin debut som filmskaper. Hun har min fulle oppmerksomhet i årene som kommer.
