Med Birdman (The Unexptected Virtue of Ignorance) har regissør Alejandro González Iñárritu skapt et svimlende mesterverk, breddfull av nerve, originalitet og skapertrang.
Michael Keaton spiller sitt livs rolle med en figur som har noen klare paralleller til hans egen karriere. Han filmes av et kamera som fanger inn stemninger, følelser og nyanser med syngende virtuositet, av og til akkompagnert av jazztrommer.
Denne filmen ER frijazz! Den puster og lever. Den er en av disse filmene som bare MÅ eksistere. Birdman er en berusende, livsbejaende og eksepsjonell bragd!
LES: Filmpolitiets intervju med Michael Keaton
Setter opp teater på Broadway
Utgangspunktet er dette: Den gamle actionstjerna Riggan Thomson (Michael Keaton) forsøker å redde sin dalende karriere ved å sette opp et ambisiøst teaterstykke på Broadway i New York.
Når en av hans skuespillere blir skadet få dager før premieren, får Riggan mot alle odds tak i kritikeryndlingen Mike Shiner (Edward Norton) som erstatter.
Men Mike skal vise seg å være krevende å jobbe med, samtidig som Riggans egne demoner setter ham på prøve.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Historien fortelles på flere plan. Du har den håndfaste situasjonen på scenen og i kulissene, der Riggans interaksjon med skuespillere, stab og datteren Sam (Emma Stone) skildres som en vill runddans som er velkoreografert, men impulsiv og uforutsigbar på samme tid.
Samtidig ser vi scener fra Riggans garderobe, der han kommuniserer med Birdman, heltefiguren som han hadde stor suksess med tidligere i karrieren.
Birdman er «styggen på ryggen», stemmen som forteller Riggan hvor verdiløs han er, og hvor katastrofalt hele teaterprosjektet kommer til å bli. Det er en intens og besnærende kamp i skjæringspunktet mellom fantasi og virkelighet.
Sitrende, emosjonell og storslagen
Alejandro González Iñárritu veksler mellom filmens ulike figurer, situasjoner og stemninger med full kontroll over sine virkemidler.
Fotograf Emmanuel Lubezki danser rundt med sitt kamera både høyt og lavt i tilsynelatende endeløse tagninger, eksepsjonelt godt klippet sammen av Douglas Crise og Stephen Mirrione (som mystisk nok ikke er Oscar-nominert for dette).
Og lydsporet med Antonio Sanchez sin jazztromming, blandet med klassiske toner fra Maler, Ravel, Rakhmaninov og Tsjajkovskij, løfter historien til store høyder. Musikken gjør filmen sitrende, emosjonell og storslagen, samtidig som den er intim, reflekterende og innoverskuende.
LES: Anmeldelsen av teaterfilmen Venus In Fur
Michael Keaton spiller kraftfullt og nyansert, og gjør at Riggans kamp mot seg selv oppleves som nådeløs. Figurens forsøk på å riste av seg Birdman-figuren har klare paralleller til Michael Keatons egen fortid som Batman, uten at det nødvendigvis er andre likheter mellom virkelighet og fiksjon.
Men det gir Birdman en frisk dimensjon som tilfører den ekstra klangbunn. Keatons prestasjon matches også av Edward Norton med en fandenivoldsk tilstedeværelse, og Emma Stone som historiens emosjonelle sentrum.
Dette gjør Birdman til en kompleks film med ekstraordinær energi. Det er bare februar, men er dette allerede årets beste film?
