House of Cards er fremdeles en velspilt og underholdende serie som byr på spenning i hver episode. Men med vår antihelt Francis Joseph «Frank» Underwood (Kevin Spacey) nå plassert i presidentstolen, har serien mistet ett av sine sterkeste kort:
Serien har vært bygd opp rundt dramatikken som oppstår når Frank møter og brutalt fjerner sine motstandere – karriereklatring med kløkt og blodige hender. Den øvelsen har mistet drivstoff i overgangen fra korridor til ovalt kontor.
ANMELDELSE: House of Cards sesong 2 – en mørk og skarp TV-fortelling
Washington er også tammere når de skitne bakgatene forsvinner. Og der sympatien min tidligere har vinglet litt mellom grusomme Frank og hans mer sympatiske offer, finnes det nå snart ikke en eneste trivelig figur igjen i hele kortstokken.
Mindre renkespill, mer internasjonal politikk
Tredje sesong starter noen måneder inn Frank Underwoods regjeringstid som amerikansk president. Vår kalkulerende hovedperson må nå bruke mesteparten av tiden sin på å lede landet, noe som kutter drastisk inn på hans muligheter for renkespill og skittinnsamling.
Men maktkamp innad i partiet, og en potensiell konflikt med Russland, gir etter hvert Frank muligheten til å fortsette som den manipulerende drittsekken han er.
Samtidig som presidenten må bruke energien på å beskytte eget reir, framfor å ødelegge andres, entrer kona Claire Underwood (Robin Wright) rampelyset. Hun frykter at hennes rolle som førstedame snart kan ta slutt, og spiller ut sine egne politiske ambisjoner.
Serieskaper Beau Willimon er som alltid glad i la fortidens synder syde like under overflaten. Denne gangen er det Franks tidligere høyre hånd Doug Stamper (Michael Kelly) som potensielt sitter på nøkkelen til presidentens velfylte skjelettskap.
Førsteklasses førstedame
Kevin Spacey fortsetter å levere som sølvtungen Frank Underwood. I tredje sesong er det likevel Robin Wright som tar mye av rampelyset som sulten og velspilt isdronning. Med tvil og maktbehov som drivkraft, klarer Wright å balansere en stadig mer sårbar og viljesterk Claire Underwood.
You want change? Then learn how to compromise. Be a fucking adult about this. Claire Underwood
Også danske Lars Mikkelsen underholder godt som bøllete og gatesmart russisk president. I rollen som den nyskilte Viktor Petrov, er han mangfoldig nok til å fungere som motstander for både Frank og Claire.
Samspillet mellom Spacey og Wright har ikke den samme nerven som da utroskapene herjet, men førstedamens politiske ambisjoner kan gi dynamikken mellom de to praktikerne ny og fengende friksjon.
En innvending er at det noen ganger kan bli nesten for glatt og velspilt mellom de to. Et ekteskap har vel sjeldent hatt mer velartikulerte og spissformulerte krangler og forsoninger.
ANMELDELSE: Better Call Saul
Visuelt vakker, men lite variert
House of Cards er delikat filmet med rik smak av tunge eikebord og mange nærbilder av mektige mennesker i mørke rom. Kanskje for mange nærbilder i mørke rom. For jeg savner mer dagslys i tredje sesong. Når scenen er flyttet til presidentens begrensede livsrom, så forsvinner mye av Washingtons politikerskitne «americana».
Det er slutt på ribbespising i bakgater, det er slutt på sene hettegenserkvelder og det er slutt på den overspilte sørstatssjarmen – og jeg savner den biten av serien.
Dårligere med roligere Frank
Jeg savner også at Frank gjør møkkajobbene sine selv. Det var med feige slag oppover og slemme spark nedover at han og House of Cards skapte mye av sin magi. Med en sjokkerende frekkhet og brutalitet, som fikk usannsynlig heldige konsekvenser. Serien er såpeserie-god når det gjelder å skape dramatikk rundt svik, alliansebygging og oppgraving av gammel møkk.
Men i tredje sesong oppleves dette grepet som slitt. Frank har nådd sitt store mål, og som USAs overhode har han ikke samme behov eller mulighet til sine kriminelle og lyssky metoder.
Og uten denne intense dramatikken rundt Frank Underwood, er ikke seriens øvrige historier velutviklet eller fengende nok til å holde serien oppe på det øverste nivå.
Et sympatiproblem
Noe av det jeg likte best med House of Cards har vært at jeg ikke alltid har heiet på Frank. Han har vært en så kjip type, at det i perioder har vært naturlig å ønske han alt vondt.
Den dimensjonen har nå krympet kraftig. For det første finnes det nesten ingen hederlige mennesker igjen å heie på – både idealistiske journalister og oppriktige politikere har forsvunnet fra spillebrettet. Og så blir Frank et adskillig tammere dyr når han ikke lengre får leke usett i bakgatene.
En lovende «cliffhanger»
House of Cards er fremdeles en severdig og lett avhengighetsskapende serie. På sitt beste er dette et knakende godt drama. Men sjarmen, spenningsnerven og den rå drivkraften som fikk så mange til å bli betatt av Frank Underwood, har blitt merkbart svekket.
Netflix sitt flaggskip endrer likevel ikke på oppskriften, og da blir korthuset både repeterende og vaklevorent.
Men dette er kun basert på tredje sesongs første halvdel. Og episode seks slutter med at landskapet står vidåpent for både internasjonale intriger og private konflikter. Jeg gleder meg spesielt til å følge Claire Underwoods vei videre.
House of Cards S03 har premiere på Netflix den 27. februar.
