I løpet av min første time med Bloodborne vurderte jeg minst fire ganger å legge det fra meg – å gi opp. Det samme kommer du mest sannsynlig til å oppleve. Å gjøre fremskritt, å faktisk overvinne fiender og få noen nye spor i spillets mystiske anslag, er svært vanskelig.

Men, stol på meg, ikke gi opp. Prøv en gang til. Lær av dine feil. Prøv enda en gang. Og en gang til. Du kan klare det og du vil klare det. For Bloodborne er ikke et spill du vil gå forbi.

Hidetaka Miyazaki har blitt en kultfigur i enkelt kretser for sin kompromissløse tilnærming til spilldesign. Gjennom Demon’s Souls (2009), Dark Souls (2011) og Dark Souls II (2014) har han valgt en ny vei, hvor spillernes evne til å tilpasse seg ekstreme utfordringer ligger til grunn. Et markant skille fra dagens trend hvor spill overforklarer og bærer spillere på sine skuldre fra start til slutt.

En spirituell oppfølger

Bloodborne er ikke en direkte oppfølger til noen av forgjengerne, men knytter seg mest til den første av dem. Fra en fredfull base hvor det er mulig å oppgradere din valgte figur, kastes du inn i labyrintlignende og ekstreme omgivelser fylt med farer og hemmeligheter.

Og det er nettopp gjennom den forvirrende og komplekse spillverdenen Miyazaki forteller historien. På samme måte som enkelte filmregissører bruker omgivelsene til å fortelle hva som rører seg i hovedpersonen, bruker Miyazaki nøysomt design og fragmenter til å sakte male frem et narrativ. I starten, selv etter du har dødd flerfoldige ganger, er det ikke mye å forstå.

Borte er de fleste filmsekvensene og dialogvalgene, tilbake står et bart skjelett av en fortelling som får mer og mer kjøtt på beinet jo mer du utforsker byen spillet finner sted i.

(anmeldelsen fortsetter under videoen)

Du, i kontroll over spillets hovedfigur, er en av mange reisende som har ankommet Yarnham på jakt etter en medisin. En fryktelig infeksjon, eller sykdom, har rammet dem som bor der og forvandlet dem til mørke og bestialske motstandere. Med tydelige referanser til viktoriansk skrekk, plasseres du i en verden hvor alt gir inntrykk av å ønske deg død. Det er en fryktfull erkjennelse som ikke blir mindre selv etter talløse forsøk og dødsfall.

Dette vises også visuelt med groteske animasjoner og effekter, borte er de rene kampene fra Dark Souls-spillene og fokuset på rødt blod er igjen et viktig element i Bloodborne. Blodspruten forsvinner ikke, men blir en del av spillfigurens utseende.

Over tid, om du overlever mange nok kamper, blir også du en blodrød og urovekkende skikkelse som vandrer omkring i helvetes forgård.

Kampsystemet oppfordrer deg også til å være en aggressiv spiller og gir deg få muligheter til å beskytte deg selv. Du kan dukke unna, eller rulle vekk, men dette gir deg få kampfordeler. Blir du truffet har du derimot et kort tidsvindu til å gjøre et motangrep som gir deg helse tilbake. Dette, sammen med det aggresivet fokuset, gjør at hver enkelt kamp ikke blir til en taktisk dans slik som i forgjengerne. Mantraet er å angripe hardt og umiddelbart.

Det grafiske brukergrensesnittet er minimalt og kan skrues helt av om ønskelig. Denne beskjeden vil du forøvrig oppleve OFTE i «Bloodborne». (Foto: From Software)
Det grafiske brukergrensesnittet er minimalt og kan skrues helt av om ønskelig. Denne beskjeden vil du for øvrig oppleve OFTE i «Bloodborne». (Foto: From Software)
Nytenkende og gode nettfunksjoner

Spillets nettfunksjoner bygger videre på det som finnes i Dark Souls-spillene, hvor beskjeder og avatarer fra andre spiller kan hjelpe deg. I møte med hovedfiender er det spesielt hjelpsomt å ha assistanse, men du kan også invadere andre spilleres verdener.

Så hva er egentlig negativt med Bloodborne? Lastetidene er uvanlig lange, noe som spesielt ødelegger flyten i spillopplevelsen når du bytter mellom den trygge hjemmebasen og farlige Yarnham. Stemmeskuespillet bryter også med spillverdenens mørke og japanske stiluttrykk.

Når det er sagt er kampsystemet en tålmodighetsøvelse i mestring og repetisjon – kun din dyktighet står i veien for ferden videre inn i Bloodborne sine mørkeste hjørner. Og ja, du vil søke deg inn i alle hjørnene spillet kan vise deg, for maken til marerittaktig spillverden som også fascinerer og skjuler sine skatter, har jeg ikke sett før.


Les flere anmeldelser av Hidetaka Miyazaki-spill her:

Om SPILLET

Bloodborne

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.