Helge Risa er en forholdsvis ukjent mann, med et veldig kjent hode. Han har vært visuelt gassmaskesymbol og taktfast tangentmann i Kaizers Orchestra – ett av Norges største rockeband.
Les også: Filmen om Helge Omen Kaizer blir delvis folkefinansiert
Gjennom en formleken dokumentarfilm, som byr på både Kaizers-mytologi, småsurrealistiske metagrep og intime intervjuer, forteller regissør Igor Devold en nær historie om en helt uvanlig norsk rockestjerne.
Jeg føler jeg må ha maske. Helge Risa
Tilfeldig omparocker
Den store tilfeldigheten i Den tilfeldige rockestjernen er at Helge Risa, som ung lavmælt student med pianotimer i bagasjen, møtte vokalist Janove Ottesen på lærerskolen. Et bekjentskap som førte Helge inn i et rockeeventyr.
Filmen følger organistens liv i Kaizers Orchestra og hvordan han fant gassmasken og sin rolle som den noe mørke figuren Omen Kaizer på scenen, og hvordan det har vært å kombinere livet som musiker og familiemann.
Det er et ærlig og spennende innblikk i Helges liv. Det blir musikalske oppturer, festing og fans — og mange flotte små øyeblikk fra bandets indre gemakker. Men også refleksjoner rundt familieliv, bandvennskap og det å være kristen, og litt outsidertype, i et band som lever rockedrømmen.
Helge, bandet og Kaizers-universet
Regissør Igor Devold har satt ut på et ambisiøst prosjekt. Dette er Kaizers Orchestra «sett gjennom Helges øyne» – som det står på plakaten. Men det er også en tredelt film.
Dette er ett stykke portrett av Helge, ett stykke dokumentar om Kaizers Orchestra og ett stykke metafilm om Kaizers fiksjonsunivers og identiteter sett gjennom Helges/Omen Kaizers gassmaske.
Det er en formlek som tidvis fungerer godt. Jeg liker spesielt hvordan Devold i en sekvens fanger blikket mellom Helge og vokalist Janove, senker tempoet og sklir inn i fiksjonsfilmens fortellergrep.
Den mer poetiske fiksjonen fanger også fint den stillheten som kan oppstå etter sceneteppet har gått ned for siste gang.
Men formen gjør også dette til en fragmentert film. Hvor noen historier bare får en start og hvor fokuset i fortellingen av og til flyter ut og forsvinner i kulissene.
Det blir også et par historier for mye. Spesielt fokuset på fire veldig hengivende Kaizers-fans blir et sidespor som tynger filmen for mye i retning av å bli en Kaizers-dokumentar, og ikke en Helge-dokumentar.
Helge er godt selskap
Helges historie er likevel solid nok til å tåle denne litt sprikende formleken. Og jeg trives godt i selskap med den underfundige, morsomme og hyggelige maskemannen. Filmen forteller også en viktig del av norsk rockehistorie, sett med god utsikt fra et unikt ståsted.
Den tilfeldige rockestjernen er ikke nødvendigvis en film for alle. Dette er en film som krever oppmerksomhet, og som serverer noen formmessige tålmodighetsprøver.
Men hvis du enten digger Kaizers Orchestra, liker dokumentarfilmer som utfordrer eller rett og slett bare er nysgjerrig på mannen bak gassmaska, er dette en berikende filmopplevelse.
Og så er det masse knakende god musikk på lydsporet!
