Den store svakheten til Historien om Marie, er at filmen ikke først og fremst handler om Marie. Dette er historien om den heroiske nonnen Marguerite, som hjalp Marie.
«Hvordan føles det å leve i totalt mørke?» Det er innsalget til denne filmen. Dessverre så klarer ikke filmen å gjøre oss så mye klokere på det spørsmålet.
Den viser oss hvordan den døvblinde Marie lever. Hvordan hun reagerer, og hvordan hun blir behandlet av omverden, men filmen viser oss i liten grad hvordan hun opplever verden eller hva hun føler.
ANMELDELSE: Blind – En belt spesiell filmopplevelse
Basert på en sann historie
Filmen er basert på den sanne historien om Marie Heurtin (Ariana Rivoire) som levde i Frankrike på slutten av 1800-tallet. Hun er født både blind og døv og sliter voldsomt med å kommunisere med omverden.
Hun bor hos foreldre som elsker henne, men de makter ikke å hjelpe henne med å utvikle noe språk.
De forsøker derfor å plassere henne ved klosteret og døveskolen Larney, hvor den samvittighetsfulle og dødssyke nonnen Margurerite (Isabelle Carré) opplever det som sitt kall å hjelpe Marie så hun kan få et språk.
Det blir mange og til dels pinefulle forsøk. Marguerite svekkes stadig av sykdom, og Marie forstår ikke at det er språkundervisning som står på timeplanen, og tyr til fysisk utagering ved ethvert forsøk på veiledning.
I tillegg trues Marie med utkastelse. Den ekle antagelsen om at jenta er åndssvak ligger og lurer i hodene til flere av de andre nonnene og barna, og hvis hun ikke viser tegn til læring, så stopper hjelpen hun får på skolen.
Men etter hvert bryter den tålmodige nonnen gjennom språkbarrieren, og dermed åpnes også muligheten for andre døvblinde.
Velger klisjér og blir litt kjedelig
Ved å basere seg på en veldig tradisjonell filmfortelling, som bygger en sterk identifisering med «den gode hjelperen» i historien, og holder både kamera og fortellerståsted på en armlengdes avstand fra Marie, klarer ikke denne filmen bli mer enn en beretning om hvordan den selvoppofrende nonnen fant en måte å lære språk til den døvblinde.
Og misforstå meg ikke, det er både en viktig og heroisk historie! Men det er ikke historien filmen sier den skal fortelle, og jeg mener det er en forsømmelse av materialet å nekte publikum et nærere møte med Marie.
Filmen tar ingen filmatiske grep for å prøve å komme inn i Maries sted. Vi inviteres aldri inn i Maries «totale mørke» – det er Marie som må famle alene i kameralyset. Og vi ser konsekvent den døvblinde gjennom andres øyne.
Denne posisjoneringen gjør det også vanskelig å følge noen annen utvikling hos Marie enn at den fysiske utageringen hennes gradvis forsvinner etter hvert som hun lærer seg å kommunisere med andre.
Og selv om fabelen om den gode nonnen også er gripende, så klarer ikke filmen å gripe. Lydsporet er aldeles forutsigbart strykearrangert. Det er bilder dansende barns møte med snø og bleke nærbilder av nonne i sykeseng. Her lefler regissør Jean-Pierre Améris med klisjér, noe som gjør Historien om Marie til en tidvis kjedelig film.
Når det er sagt, det er mange vakre sekvenser i Historien om Marie. Spesielt nære øyblikk, som når Marie mater søster Marguerite på sykeleiet og hvordan Marie kjenner på pianoet for å kroppslig føle musikken.
Ariana Rivoire gjør også en severdig rolle som Marie. Hun spiller med god troverdighet, og tåler det godt når kamera hviler på henne i lengre strekk.
Historien om Marie forteller en viktig historie, og filmen er absolutt noe å få med seg hvis du er glad i historiske dramafilmer basert på virkelige hendelser.
Men når vi ikke får anledning til å oppleve Maries verdensanskuelse og kamp, blir det en tam historie som ikke fester seg i kinomørket.
