James Gandolfinis svanesang er en god, og innholdsmessig treffende film for den avdøde stjernen å sette punktum med.
Les også: James Gandolfini er død, Tony lever – Filmpolitiet hyller Tony Soprano
Som den aldrende eks-«bookmakeren» Marv, får han igjen spille ut den gatesmarte, usunne, slitne yrkeskriminelle som ikke er spesielt fornøyd med hverken seg selv eller kortene han har fått på hånda.
Og det gjør han glimrende! Sammen med en seig og solid Tom Hardy leverer Gandolfini en skittenrealistisk ransfilm fra storbyens hverdagsgråe skyggeside.
I had something once. I was respected. I was FEARED. Marv
En bartender i trøbbel
Marv (Gandolfini) og Bob (Hardy) er fettere som jobber i bar sammen. En gang i tiden var det Marvs bar. Nå har den tsjetsjenske mafiaen tatt over.
Etter at baren blir ranet, må Marv og Bob finne ut hvem som stakk av med pengene. Det involverer nysgjerrige politietterforskere, avsagde kroppsdeler og en ti år gammel forsvinningssak.
I tillegg får bartender Bob mer ansvar på privaten. Han finner en forslått pitbullvalp i en søppelkasse. Med hjelp fra servitrisen Nadia (Noomi Rapace), får han tatt vare på hunden.
Men når det viser seg at både jenta og valpen er tidligere samboere med den bøllete skurken Eric Deeds (Matthias Schoenaerts), blir Bobs rolige og ganske lovlydige tilværelse satt under ytterligere press.
En lun og tragisk historie
Jeg liker The Drop fra første bilde. Den er treg i tempo, men forteller effektivt. Kamera følger føtter inn i en bar, pengene går over disk, og ned i en safe – mens snøen faller lett utenfor. Det er romjul i Brooklyn, og sånn foregår oppsamlingen av svarte penger i nabolaget. Knapp og kjapp fortellerkunst.
Og jeg liker stemninga, den farlige men hverdagsslappe stemninga, som hele tiden holdes i godt spenn. Vi aner mye, men får bare vite det vi må.
Historien, fra forfatter Dennis Lehane (Mystic River, og Gone Baby Gone), er både lun og tragisk, og viser godt hvordan fortiden både kan innhente og sette fri.
ANMELDELSE: Gone Baby Gone – «tvinger oss til å overveie noen vanskelige moralske valg»
Gandolfini og Hardy er klasseskuespillere
James Gandolfini er en magnet for oppmerksomhet. Han skinner i samspillet med Hardy, men skaper også minneverdige øyeblikk i møter med både småskurker og øvrig familie.
Her spiller han en type som har potensialet til å vekke vår sympati, men som gjør lite for å bli populær. Og han treffer godt som den bitre, litt usle og småfarlige Marv.
En figur som slekter på en aldrende Tony Soprano, hvis den karen hadde hatt ett litt annet livsløp og familieforetak.
Tom Hardys underspilte Bob skjuler mye i livet, og det er en fryd å se hvordan den godhjerta, og tilsynelatende enkle Bobs virkelige vesen skvises fram etter hvert som situasjonen tilspisser seg.
Tospannet mellom Marv og Bob blir en fin oppvisning i hvordan forskjellen mellom den fasaden man setter opp og hvem man egentlig er, kommer til syne når trykket øker – og hvordan det endrer dynamikken mellom mennesker.
The Drop er verdt kinopengene alene for å se James Gandolfinis siste premierefilm.
Hvis du i tillegg er glad i estetiske krimfilmer, som tar seg god tid til å bygge troverdige figurer og spente stemninger, så har du en aldeles nydelig filmkveld i vente.
