Regissør og manusforfatter John Hughes (1950-2009) var 1980-tallets fremste leverandør av filmer som tok tempen på ungdomskulturen. Tenåringer verden over kunne identifisere seg med figurene og historiene i Sixteen Candles, Pretty In Pink og Skulk med stil.
Men disse titlene overskygges av den kanskje mest kjente av John Hughes sine filmer, nemlig The Breakfast Club (1985).
Den nye 30-års jubileumsutgaven av filmen på Blu-ray viser at den virkelig er 30 år gammel rent formmessig, men dette er likevel et hyggelig gjensyn med noen av datidens store ungdomsstjerner, og en historie med tidløs og universell tematikk.
LES: Topp 5: High School-filmer
Fem stereotypiske personligheter
Utgangspunktet for historien er et for lengst utdatert fenomen i det norske skolevesenet, nemlig gjensitting. På Sherman High School i Illinois gjennomførte man åpenbart også gjensitting på lørdager, for her samles fem elever som av ulike årsaker har fått dette som straff.
I en 2015-versjon ville hver av figurene sannsynligvis sittet med ansiktet begravd i hver sin lille skjerm, men i denne filmen tvinges de til å snakke sammen, for de har ingenting annet å gjøre.
Populære Claire (Molly Ringwald), atleten Andrew (Emilio Estevez), nerden Brian (Anthony Michael Hall), innesluttede Allison (Ally Sheedy) og rampete John (Judd Nelson) representerer hver sin stereotypiske personlighet, men oppdager i løpet av denne dagen at de har mer til felles enn de hadde trodd.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Selv om filmen er fra 1985, vil 2015-ungdommen kunne kjenne seg igjen i de problemene og utfordringene disse figurene sliter med.
Det handler om tilhørighet, merkelapper, fasadejag og prestasjonspress fra skole, venner og foreldre.
Figurene har kanskje ulike bakgrunner og personligheter, men finner fellestrekk ved hverandre som knytter dem sammen. Filmen viser at det ytre ikke alltid, eller kanskje aldri, gjenspeiler det indre.
Virker troverdig og ekte
The Breakfast Club er preget av mange, lange sekvenser der det er dialogen som driver historien fremover, ikke handlinger. John Hughes skrev smart, og ordlegger figurene på en måte som virker troverdig og ekte.
I dag har nok filmen et noe gammelmodig preg over seg. Tempoet er lavt, til tross for den korte spilletiden på kun 96 minutter.
I filmens siste del preges begivenheten kanskje i litt for stor grad av programmessige erkjennelser på rekke og rad, der noen av dem vekker i overkant store følelser, men figurenes famlende usikkerhet bak fasadene gjør likevel inntrykk.
LES: Anmeldelsen av Pitch Perfect 2
Blu-ray-coveret til denne 30-års jubileumsutgaven av The Breakfast Club oppgir pussig nok bare tre av de fem skuespillerne i filmen, nemlig Emilio Estevez, Molly Ringwald og Anthony Michael Hall.
Også Judd Nelson og Ally Sheedy fortjener å stå der, for skuespillerne i denne filmen er et jevnbyrdig ensemble. Og av disse synes jeg Judd Nelson har den beste og mest minneverdige figuren, som den tøffe, dop-røykende og halv-kriminelle John Bender.
For 30 år siden var de alle stigende stjerner. Samtlige falmet riktignok ganske raskt, men i The Breakfast Club kan du se dem skildre ungdomsliv som fremdeles føles tidsriktig og relevant, til tross for aldrende innpakning.
Dessuten tør jeg påstå at temalåta Don’t You (Forget About Me) av Simple Minds stadig tåler gjenhør!
