Jeg har aldri vært så begeistra for superhelter. Evnen til å fly i lydens hastighet, høre alt på mils avstand, bevege seg gjennom tid og rom uten å løfte en finger – de er liksom hevet over alle andre helter og hverdagshelter på bakgrunn av evner de verken har bedt om, eller gjort seg fortjent til.
Men så var det Batman da.
Den kappekledde flaggermusen, også kjent som Bruce Wayne, har en annen side ved seg: Han er en foreldreløs einstøing med ansvar for et millardselskap i Gotham City, en regntung by i fritt moralsk forfall.
LES ANMELDELSE: Arkham City er mørkt, farlig og ekstremt bra.
Å videreutvikle denne mørke siden av DC-helten i spillserieformat har vi allerede sett at funker (Batman: Arkham Asylum, Batman: Arkham City), og i rammene av oppfølgeren Batman: Arkham Knight funker det som aldri før.
Vått og rått
Selv om dette er et spill som handler om munnrappe skurker, raffe gadgets og møljeslagsmål, er det første jeg vil påpeke hvor atmosfærisk Gotham City fremstår.
Helt fra man tar sine første skritt ut i regnværsnatta, til man kan gli, stupe og seile gjennom lufta, så stopper man alltid litt opp for å se seg rundt.
Her er gjenskinn fra flimrende neon i våt, kullsort asfalt, rammet inn av et slags gotisk-inspirert Chicago.
Spillet har en utvilsom visuell slagside utover det rent tekniske (som også er veldig bra). Og det gjør det ikke akkurat noe verre at byen er en sandkasse man kan ferdes fritt i heller.
Denne åpne strukturen trekkes tungt på i historieoppdragene, hvor de beste av dem gir deg friheten til å bruke Batmans arsenal for hva det er verdt.
Det kan være å lage en provisorisk utkikkspost med hans hendige «line launcher», markere fienden i detektivmodus og gli ubemerket inn i en sjakt for å plukke dem ut èn etter èn fra under gulvet.
Blir du sett, forsvinn i en taktisk sky av røyk, eller hiv deg inn i kamp med nevene først. Med nøye kontrollert knappetrykking er det fullt mulig å mose en hel gruppe med soldater, om det er mer din stil.
For mange jern i lufta
Men alt er ikke bare overflate.
Når man begynner å utforske dette sorte hullet av en by trår det et unødvendig innviklet action-, og -eventyr, og bilspill ut av manesjen.
Bare på sjangerbeskrivelsen hører man at Batman: Arkham Knight er et spill som sjonglerer mange ambisjoner, selv om kjernen her er et tredjepersons actionspill.
I selve spilløkten gjenspeiles dette i det drøye antallet knappekombinasjoner. Til tider er det én for mange små fingeroperasjoner som må til for å se stilig ut, eller for ikke å gjøre en feil som bryter opp flyten. Og det mest forvirrende er nok at mange av dem er situasjonsbestemte.
Under et slagsmål, for eksempel: Trykk L2 og trekant for å huke tak i en soldat, og firkant-kryss samtidig for å legge fyren i bakken.
Joda, kontrollene er noe som kom seg etterhvert, det er bare synd jeg måtte snuble istykker så mange gode scener for å komme dit.
Den store nyheten i form av «Batmobilen» havner også i bakgrunnen av Gotham City for min del. Den ser ut som en skikkelig guttefantasi, jovisst, men kan være unødvendig slarkete å kjøre.
Tanks-sekvensene blir dessuten fort gamle, der man beveger seg fra høyre til venstre ut av skuddlinjen mens man prøver å ramme fienden med tilsvarende kanonild.
Sabla kult er det at man kan bruke bilen i kamp da, som at den fyrer av raketter når helten vår sjonglerer en soldat i lufta.
Helhjerta skurkedrama
Ikke en anmeldelse av Batman: Arkham Knight uten å nevne handlingen. Det er ikke The Shawshank Redemption dette her, men spillet gjør likevel noen interessante fortellertekniske grep lenger ut i spillet.
Disse grepene er gjort for å speile at det har begynt å dukke opp en inntrenger i Batmans visjoner og hallusinasjoner, på ekte psykologisk thriller-vis. Fiffig!
Noen av spillets skurker er herlige, og herlig ekle, men med hovedskurken som unntak. Den såkalte «Arkham Knight» er en sjablong som hører mer hjemme på Cartoon Network enn i et mørkt og regndryppende voldsunivers.
Til Arkham Knight: Jeg er en foreldreløs kampmaskin med rettferdighetssans, har en Joker i hodet, og en bil som også er en tanks – hvem er du, og hvorfor skal jeg bry meg? Kyss og klem, Batman.
All honnør til Rocksteady Games for at det i handlingen ikke suser en hel haug referanser rett over hodet på meg da, siden jeg aldri spilte Arkham City.
Solid underholdning
Det er likevel ingen tvil om at Arkham Knight er et bunnsolid stykke spilldrops med høy produksjonsverdi.
Gotham City smyger florlett over skjermen som en teknisk maktdemonstrasjon fra utvikleren, og er utvilsomt det peneste jeg har sett på konsollen hittil. Den åpne byen er samtidig en svært detaljert lekegrind som setter tonen for spilluniverset.
Selv om det er synd at kontrollene ofte kommer i veien for de virkelig kule actionøyeblikkene, er det helheten som står igjen:
I Batman: Arkham Knight er det først og fremst friheten til å seile over Gotham Citys tak, og dundre gjennom dens avkroker som en høyteknologisk ridder, som gir spillet sin sjel.
Merk: Spillet er testet på Playstation 4.
